Informasjonskapsler

Denne siden inneholder informasjonskapsler.

søndag 1. desember 2013

Ytringsfrihet, sladring og mellommenneskelige relasjoner

Ytringsfriheten står sterkt i vårt land. I grunnlovens § 100 begrunnes den med sin funksjon for "...Sandhedssøgen, Demokrati og Individets frie Meningsdannelse". Å kunne lufte tankene sine fritt er en viktig forutsetning for skape seg en forståelse av verden. Noen relasjoner pålegger imidlertid en lojalitetsplikt, som kan gripe helt inn i privatsfæren. Lojalitet overfor arbeidsgiver er et relativt eksplisitt eksempel på dette, som ofte nedfelles i arbeidsplassens retningslinjer. Mindre lovregulert er lojalitet i mellommenneskelige relasjoner, som kan spenne fra kollegaer, venner, til partnere. Her er grensene mer uklare.

Relasjoner er viktige for de fleste av oss. Vi er sosiale vesener som er avhengige av å forstå vår interpersonlige verden. Ifølge en del evolusjonsforskere har flokkdyr de største hjernene fordi sosialt samspill er det som krever størst hjernekapasitet. Sosialt samspill er både uhyre komplisert og uhyre viktig for vårt velvære. Å være et flokkdyr innebærer også tilknytningsatferd; at vi søker mot noen trygge personer - en trygg havn - når noe blir vanskelig. I dagens fysisk trygge verden handler det som blir vanskelig ikke sjelden om relasjoner til andre.

Her kan det oppstå konflikt mellom et individs behov for å søke trøst, støtte og hjelp til å forstå; og et annet individs behov for konfidensialitet. Det er mye mer komplisert å søke støtte i en mellommenneskelig konfliktsituasjon enn når man er rammet av en ulykke eller naturkatastrofe. Det kan være en vanskelig balansegang å avgjøre hvem man kan snakke med om hva. Man kan ofte ha behov for å snakke med dem som er tettest på situasjonen, og dermed har størst forutsetninger for å forstå. Samtidig er kanskje nettopp disse personene mest involvert med den som da snakkes om.

Hva er sladring?

Ifølge http://no.thefreedictionary.com  kan sladring defineres på to måter:
1. snakke om alt mulig, skravle Damene satt på kafé og sladret.
2. si noe en ikke skulle si, tyste sladre når andre gjør noe galt
 
Ifølge http://www.merriam-webster.com/dictionary defineres det engelske ordet "Gossip" som:
: information about the behavior and personal lives of other people
: information about the lives of famous People

: a person who often talks about the private details of other people's lives
 
Wikipedia:
"Sladder refererer til nyheter og privat informasjon om navngitte enkeltpersoner. Sladder har tradisjonelt blitt spredt gjennom nettverk fra person til person. I dag kan sladder like gjerne bli formidlet med større systematikk gjennom media som har utviklet sin forretning på å selge sladder."
..."undersøkelser påviser at opp mot 70 % av all kommunikasjon i mellommenneskelige forhold dreier seg om sladder."
 
Noen av disse definisjonene er temmelig vide. Å snakke om "alt mulig" eller "andre menneskers atferd" kan umulig alltid være galt. Noen definisjoner fremhever private detaljer om andre, andre fremhever å tyste når andre har gjort noe galt. Ifølge Wikipedia er sladring et uhyre utbredt fenomen i vanlig mellommenneskelig kommunikasjon.
 
Er sladring alltid galt? Det kommer nok an på definisjonen, og definisjonene spriker veldig. En av definisjonene er å si noe en ikke skulle si, og da er sladring per definisjon galt. Mange fordømmer sladring som fenomen, og mener man skal snakke med folk og ikke om folk. Andre forsvarer sladder (f.eks. Frank McAndrew (2010), professor i psykologi ved Knox College) naturlig og relasjonsbyggende.
 
Anders Giæver sa i et intervju med Østlandssendingen 29.09.04: "Sladder har så dårlig omdømme fordi det har vært oppfattet som kvinners samtaleform. Når menn sladrer heter det fagprat og nettverksbygging, eller analyse."
 
Kanskje er vi her inne på noe av kjernen til de sprikende definisjonene, meningene og atferden rundt fenomenet "sladder". Det er påfallende at rundt 70 % av vår atferd karakteriseres som sladder i studier, når så mange anser sladring som noe negativt. Har det å snakke om mennesker og relasjoner blitt nedvurdert og mistenkeliggjort som ledd i en kjønnskamp? Defineres sladder ulikt avhengig av hvem som gjør det?


Hvilke funksjoner kan prat om relasjoner og andre mennesker ha?

Grunnloven fremhever hensynet til demokrati, sannhetssøken og fri meningsdannelse som en generell begrunnelse for ytringsfrihet. Når det gjelder prat som berører enkeltpersoner, er det vel særlig sannhetssøken og den frie meningsdannelse som er i sving; for eksempel når man lufter en relasjon med en tredjepart for å forsøke å forstå den.

Slik prat har imidlertid gjerne også mer følelsesmessige funksjoner som en søken etter støtte og bekreftelse, eller bare et behov for å dele noe som har gjort inntrykk. Dette sorterer vel under tilknytningsbehov.

Åpenhet om det som skjer i en relasjon kan også fungere som en trygghet mot misbruk eller overgrep. Hvis man er i en relasjon hvor man blir manipulert kan man trenge hjelp fra andre for å se hva som foregår. Generell åpenhet er god forebygging mot at slike relasjoner oppstår. Som psykolog er man i en maktposisjon overfor sine pasienter, og da tenker jeg det er veldig viktig at taushetsplikten er enveis, dvs. pasientene er frie til å snakke om det de vil fra behandlingen (så sant de ikke identifiserer eventuelle medpasienter).

Hvor bør grensen gå?
Noen momenter jeg tenker kan være relevante er:

Motivene for informasjonsdelingen:
Er det en taktisk manøver for å sverte vedkommende, kanskje for selv å oppnå fordeler?
Forsøker man å heve seg selv gjennom å dytte andre ned?
Eller forsøker man å forstå og mestre en situasjon?

Informasjonens karakter:
Dreier det seg om personlige betroelser som mer angår den personen enn deres relasjon, eller handler det om en interaksjon som har gått inn på deg slik at du får behov for å lufte det?

Typen relasjon til den du omtaler:
Hvor fortrolig er den? Er det snakk om et parforhold eller en profesjonell relasjon til en kollega?

Delingens konsekvenser:
Hvilke konsekvenser kan det ha for den du omtaler?
Dette punktet synes jeg er litt komplisert, til dels fordi det er vanskelig å overskue, til dels fordi konsekvenser kan være på sin plass når det gjelder overtramp, og at man i mange situasjoner bør kunne kreve at folk står for sine handlinger og uttalelser. Dette avhenger vel veldig av informasjonens karakter.

En situasjon hvor åpenhet kan få konsekvenser er når man snakker med sjefen om samarbeidet med kollegaer. I en mal for medarbeidersamtaler finner man bl.a. følgende punkter under rubrikken "Arbeidsmiljø og samarbeid":  
"Hvordan opplever du dialogen og samarbeidet med kolleger?  
Er det spesielle stresskilder?  
Hvordan kan vi bedre samarbeidet, trivselen og arbeidsmiljøet? Har du kommentarer eller forslag til forbedringer av arbeidsmiljøet? Bedrede rutiner? Kvalitetssikring?" 
 
Hvor går grensen for å sladre til sjefen når man får slike spørsmål? Hva er det greit å si om samarbeidet med kollegaer? Grunnen til at disse punktene tas med i medarbeidersamtaler er vel at sjefen er den som er i posisjon til å gjøre noe med eventuelle problemer, og konflikthåndtering hører faktisk med til sjefens arbeidsoppgaver. Kan en kollega kreve av deg at samarbeidsproblemer skal bli mellom oss, fordi det kan få negative konsekvenser for vedkommende hvis sjefen får vite?

Konklusjon
Selv er jeg en lidenskapelig tilhenger av ytringsfrihet, og mener det bør være en viss terskel for å pålegge noen å holde kjeft om ting. Terapirelasjoner er selvsagt konfidensielle. I arbeidsrelasjoner mener jeg man stort sett bør stå for det man sier og gjør, men kollegaer bør selvsagt ikke spre private betroelser. Å snakke med den det gjelder er også en grei tommelfingerregel. Man bør dessuten alltid være oppmerksom på egne motiver for å gjøre ting, men som psykolog vet jeg at dette kan være komplisert å ha oversikt over i enhver situasjon. Imidlertid mener jeg det er mange naturlige, menneskelige og fullt legitime grunner for å ville dele mellommenneskelige hendelser.
 
 
 Kilder:
Grunnloven § 100. Lovdata.no
Definisjon på sladder: http://no.thefreedictionary.com
                                    Wikipedia - Sladder
Definisjon på "gossip" http://www.merriam-webster.com/Dictionary
Mc Andrew, F. (2010) http://e24.no/jobb/sladder-er-bra-for-arbeidsplassen/3896127
Giæver, A. (2004) http://www.nrk.no/ostlandssendingen/sladder-1.351171
Mal for medarbeidersamtale: http://www.nhomatoglandbruk.no/article.php?articleID=950&categoryID=535

fredag 15. november 2013

Terapi og medmenneskelighet

I dagens A-magasin (vedlegg til Aftenposten) er det en interessant artikkel om elektrosjokk-behandling (ECT). Foruten mulige skadevirkninger av ECT belyser artikkelen også holdninger til psykisk sykdom og behandling. Vi møter Christina Olsen, som ble alvorlig deprimert som følge av overgrep i barndommen. Hun opplevde i sitt møte med helsevesenet at hun ikke fikk snakke om det som plaget henne - symptomene skulle dempes først. "Det hadde holdt å være et medmenneske. Trøste og forstå. I stedet fikk jeg elektrosjokk." Journalisten spør hennes behandler, overlege Gaute H. Nilsen: "Hvorfor kunne hun ikke bare få en klem?" Han svarer: "Fysisk kontakt bruker vi ikke. Vi er rimelig tydelige på at vi trenger en profesjonell avstand mellom lege og pasient. De skal vite at vi ikke er her som venner, men som behandlere. Jeg pleier å sammenligne det med at vi er idrettstrenere. Pasienten må gjøre den tunge jobben, men vi skal veilede dem. Hvis vi "synes synd på noen" hver gang de blir slitne eller får vondt i musklene, blir det mindre effektiv trening."

For meg lyder legens svar veldig kaldt. Kan en slik relasjon være legende for en person som strever med relasjonstraumer? Samtidig er dette komplisert. Behandlere er ikke venner, vi utfører en jobb. Vi møter mye menneskelig lidelse, og trenger å ha en viss avstand. Jeg klemmer heller ikke mine pasienter, men når de åpner seg om vanskelige ting forsøker jeg å formidle min medfølelse både gjennom ord og kroppsspråk. Å "synes synd på noen" tenker jeg er et viktig mellommenneskelig signal. Å bli møtt med likegydlighet eller nøytralitet når man forteller om overgrep tenker jeg kan være retraumatiserende.


Jeg får lyst til å sitere Gunvor Hofmo (1997):

"Hvordan kan du

Hvordan kan du
se gjennom mine øyne,
tale gjennom min stemme,
høre med mine ører
uten at menneskene
beveges,
uten at trærne
vrir seg i angst
og stillheten farges av blod."


Det hersker i dag stor enighet om at relasjonen er viktig i terapi. Men hva skal denne relasjonen være?
I følge Stern (2007) er det som for en stor del driver terapien fremover behovet for å opprette intersubjektiv kontakt. I dette inngår tre intersubjektive hovedmotiver; intersubjektiv orientering; ønsket om å dele opplevelsen, å bli forstått (dette utvider det mentale territoriet man har felles); og ønsket om å definere og omdefinere sitt eget selv ved å bruke gjenspeilingen av selvet i den andres øyne. Å oppnå denne formen for intersubjektiv kontakt mener jeg vil kreve at man er villig til å forsøke å sette seg i den andres sko, som Kohut ville sagt det (Kohut 1959; i Mitchell & Black, 1995). Det fordrer en viss innlevelse, og også at man "synes synd på" når det er naturlig.

Dette berører imidlertid også et annet komplisert tema, nemlig hva man åpner opp for under hvilke forutsetninger. Behandlerne mente at symptomene måtte dempes før Christina kunne tåle å snakke om traumene sine. Christina mente antakelig at hun måtte snakke om traumene sine for at symptomene kunne bli dempet. Hun følte behov for at noen lyttet, tålte, forsto og trøstet. Jeg synes ikke det er vanskelig å forstå det behovet. "Åpenhet er skammens verste fiende" leste jeg i Aftenposten for noen uker siden.  Hva skjer da når man blir møtt med at overgrepserfaringer ikke kan snakkes om?

Traumefeltet domineres for tiden av fancy stadieteorier hvor alt skal skje til sin tid (f.eks. Anstorp, Benum & Jakobsen, 2006). Behandler får her et stort ansvar for å vurdere når pasienten er klar, for å unngå retraumatisering. Hvis pasienten går for fort fram blir de aktivt avledet. En del terapiforskning (f.eks. Wampold, 2001) peker imidlertid mot å lytte mer til hva pasienten selv har tro på. Som behandler i helsevesenet har jeg selv observert at traumepasienter lett blir kasteballer systemet fordi ingen synes de har ressurser til å ta den forpliktelsen det er å åpne opp for traumer. Ingen sier at dette aldri skal jobbes med, men det bare passer liksom aldri å ta i det.

Jeg får en assosiasjon til legenden om Pandoras eske (fra Wikipedia):
"Pandora fikk trekk fra flere guder, slik at hun skulle virke uimotståelig for mennene. Til sist ble hun gitt en krukke (ofte feilaktig oversatt til eske). Denne krukken var Pandoras gave, og hun ble ofte advart av Epimetheus mot å åpne den. Men en dag nysgjerrigheten tok overhånd, åpnet Pandora krukken og slapp ut all verdens plager: pest, sorg, fattigdom, kriminalitet og så videre. Hun lukket krukken tidsnok til å holde tilbake én ting – håp. Verden ble et fryktelig forblåst sted, helt til en dag da Pandora tok sjansen på å åpne krukken igjen, og håpet strømmet ut. På denne måten har mennesket håp i ondskapens tider."

Traumepasienter er litt som Pandoras eske - eller krukke. Hvis de holder seg lukket stenger de inne mange vonde ting, men de stenger også håpet inne... Videre kommuniserer vi at det du har inne i deg er farlig, du må være forsiktig, du vil kanskje ikke tåle å møte det; og du kan for all del ikke dele det med oss! Noe så ensomt! Jeg lurer av og til på om vi gjør ting for komplisert. Hva med å bare være et lyttende medmenneske?




Referanser:
Anstorp, T., Benum, K., Jakobsen, M. (2006). Dissosiasjon og relasjonstraumer Integrering av det splittede jeg. Oslo: Universitetsforlaget.
Gunvor Hofmo (1997). https://www.duo.uio.no/bitstream/handle/10852/28498/hovedfagsoppgaven.pdf?sequence=1
Mitchell, S. A., Black, M. J. (1995). Freud and Beyond. A History of Modern Psychoanalytic Thought. New York: BasicBooks. 
Stern, D. N. (2007). Øyeblikkets betydning i  psykoterapi og hverdagsliv. Oslo: Abstract forlag.
Wampold, B.E. (2001). The Great Psychotherapy Debate. Models, Methods and Findings. Mahwah, New Jersey: Lawrence Erlbaum Associates, publishers.
Wikipedia - Pandora
 


søndag 3. november 2013

Test av Moodgym

Moodgym (www.moodgym.no) er et nettbasert selvhjelpsverktøy for depresjon, anbefalt i Nasjonale retningslinjer for diagnostisering og behandling av voksne med depresjon i primær- og spesialisthelsetjenesten, IS-1561 (Helsedirektoratet). Det bygger på prinsipper fra kognitiv atferdsterapi.

Den første bolken handler om følelser. Her får man først en liten innføring i hvordan man skal forstå årsaken til at man er nedfor:

"Hvorfor føler du som du gjør?La oss starte med mulige årsaker til at du føler deg nedfor.

I følge Kognitiv Atferdsterapi er det tre årsaker til at mennesker føler seg nedfor:
De har et negativt syn på seg selv som menneske;
De tolker erfaringer på en fordomsfull og negativ måte; og
De har et negativt syn på fremtiden – de forventer at alt skal fortsette på samme måte som før.

Hvis dette er tifelle kan det også bety at glade mennesker føler seg glade av de følgende årsakene:
De har et positivt syn på seg selv som menneske;
De tolker erfaringer på en positiv og fordomsfri måte; (eller til og med på en fordomsfri positiv måte); og
De har et positivt syn på fremtiden, de forventer at alt skal fortsette på samme måte som før."


Min eventuelle følelse av nedforhet har altså ingen mening. Den er ikke et signal på at noe ikker bra i min verden. Den er konstruert av min negativitet og fordomsfullhet.

Vel vel... hvis man ikke allerede her faller av, går man videre... Vi blir kjent med noen rollefigurer, hhv. Katrine, som er negativ, og "Ikkenoproblem" som er positiv. Det poengteres også at det ikke er din skyld av du føler deg mer nedfor eller engstelig: "Nei, mange ting bidrar til følelsen av å være deprimert og engstelig. Du er kanskje mer sårbar enn andre til å føle deg deprimert eller for å tenke negativt. Mange faktorer bidrar til følelsen av å være deprimert og engstelig. Du er kanskje mer sårbar enn andre for å føle deg deprimert eller for å tenke negativt. MoodGYM foreslår at du kanskje kan beskytte deg mot noen av disse følelsene ved å handle positivt gjennom å bedre dine tankemønstre og dermed endre livet ditt." Man har altså muligens en sårbarhet man ikke kan noe for, men som man kan gjøre noe med. Det høres jo vel og bra ut...

Vi blir så presentert for DDT=DDF strategien (det-du-tenker-er-det-du-føler). ""Det du tenker er det du føler" er ingen ny strategi. Shakespeare for eksempel ga Hamlet utsagnet " Det finnes verken godt eller ondt, men det er tanken som gjør det slik. Her erkjenner Shakespeare at det er tolkningen av hendelser og ikke selve hendelsen som påvirker følelsene"."

Her savner jeg et tonn med nyanseringer! Hva ville det innebære å ta dette bokstavelig? Vi måtte vel i det minste avskaffet rettsvesenet, og sendt ofrene i kognitiv terapi istedet, for å endre tolkningene av den uretten som ble begått...

Etter noen flere klikk kommer de med en artig liten tvist for å få frem poenget: "En som leser dette kan tenke, "Dette høres bra ut og er midt i blinken for meg!", og føler seg optimistisk og glad. En annen person som leser det samme kan tenke, "Dette er sikkert vel og bra, men det aldri vil virke for meg", og føler seg motløs og trist. Det er altså ikke selve innholdet i teksten som bestemmer hvordan vi føler oss, men hva vi tenker om det som står der." Negative følelser om det som leses illustrerer bare at man tenker negativt - og har ikke noe med innholdet i teksten å gjøre....

Så bli man bedt om å skrive ned en episode hvor man var veldig opprørt og en hvor man var veldig sint; og hvilke tanker man gjorde seg. Deretter går man over på "tanke-bolken" og blir bl.a. presentert for ulike typer negativ tenkning som er former for feilslutninger. Deretter blir man bedt om å klassifisere tankene fra den tidligere øvelsen (hendelser som gjorde deg veldig sint/opprørt) som ulike typer av negativ tenkning.

Slik ser øvelsen ut:

Sist gang du var veldig sint:
Hendelser
Tanker
Type av negativ tenkning































Legg merke til at berettiget harme ikke er noe alternativ her... Sinne blir per definisjon et resultat av negative tankefeil...

Jeg støtte dermed åpenbart på noen alvolrige tankefeil, for jeg var for sint til å fortsette ;) Jeg skal medgi at jeg allerede hadde en viss skepsis til kognitiv terapi før jeg sjekket ut disse sidene - jeg startet overhodet ikke med blanke ark. Men dette var virkelig ikke betryggende...

Hva sier dere kognitive terapeuter der ute? Er Moodgym et godt og representativt eksempel på kognitiv terapi? Er negative følelser per definisjon resultat av tankefeil i kognitiv terapi, eller skal man egentlig møte klientene mer åpent enn slik det presenteres her? Anerkjenner kognitiv terapi at følelser kan ha en signalverdi, også de ubehagelige? Hva synes dere i så fall om fremstillingen i MoodGym?

Mer grunnleggende: Er kognitiv terapi i realiteten tuftet på en radikal konstruktivisme som innebærer at vi kan velge akkurat hvordan vi vil reagere følelsesmessig, uavhengig av stimuli? Ifølge min tidligere lesning om grunnlaget for kognitiv terapi fastholder de at det eksisterer en ytre virkelighet (til forskjell fra radikal idealisme), og at mye vil være felles i enkeltmenneskenes personlige virkelighet pga. lovmessighetene som eksisterer i den ytre verden. Den ytre verdenen oppstår ikke i den som oppfatter den, men det er våre kognitive konstruksjoner som avgjør våre responser på den (Held, 1995, 1996; i Clark et al., 1999). Da er spørsmålet mitt: Hvor radikale er de i sin konstruktivisme? Hvor mener kognitiv terapi at grensen går for vår evne til å konstruere eller rekonstruere virkeligheten? Og bør vi tilpasse oss eller rekonstruere hva som helst?

(Se forøvrig mitt tidligere innlegg "Oppsummering og refleksjoner om Ny-humanistisk terapi" under ansnittet "Dialektisk konstruktivisme og ansvar").



Referanser:
- Clark, D. A., Beck, A. T., Alford, B. A. (1999). Scientific Foundations of Cognitive Theory and Therapy of Depression. New York, Chichester, Weinheim, Brisbane, Singapore, Toronto: John Wiley & Sons, Inc.
- Nasjonale retningslinjer for diagnostisering og behandling av voksne med depresjon i primær- og spesialisthelsetjenesten, IS-1561 (Helsedirektoratet)
- www.moodgym.no







søndag 27. oktober 2013

Har norsk arbeidsliv en flat struktur?

Det snakkes ofte om at norsk arbeidsliv har så flat struktur i forhold til andre land, senest i dagens Aftenposten (v Jeanette Sjøberg). Utenlandske arbeidstakere legger merke til den store muligheten for medbestemmelse og at "alle kan komme med ideer uavhengig av alder eller erfaring" (Paolo Ramalho fra Portugal). "Jeg vil beskrive den norske arbeidskulturen som demokratisk, der alle får komme med sin mening"(Christina Parvulescu fra Romania). Det stemmer sikkert at mange andre land har mer hierarkiske kulturer enn Norge, og i norsk skole og norske utdanningsintsitusjoner oppmuntres man stort sett til selvstendig kritisk tenkning.

Selv opplevde jeg imidlertid en ganske stor overgang fra utdanningsinstitusjoner til arbeidsliv, som jeg synes det snakkes lite om i norsk offentlighet. Da snakker jeg ikke om innordning etter arbeidsplassens regler og eget og kollegaers ansvarsområde; men rommet for å ha egne meninger og uttrykke disse uten negative sanksjoner. Jeg har fått ett og annet signal opp igjennom om å "passe meg" for de som har størst makt på avdelingen, i form av å unnlate å uttrykke saklig uenighet. Da går det ikke på innholdet i mine argumenter, eller måten jeg uttrykker de på, men på hvem jeg argumenterer mot. Noen ganger er advarselen uttrykt som et velment råd for mitt eget beste, andre ganger som et mer normativt påbud om å være mer ydmyk. De akademiske og demokratiske idealene og Jurgen Habermas` prinsipp om kraften i de bedre argumenter virker å ha liten gyldighet i visse deler av arbeidslivet. Jeg har lurt på om jeg var litt naiv som nyutdannet, men når jeg leser avisartikler om norsk arbeidsliv synes jeg ikke det er så rart at jeg var det.

En bakside ved den flate strukturen som ofte nevnes  er utydelig ledelse. Kanskje er det den utydelige ledelsen som gjør at strukturen ikke blir så flat likevel, men at det derimot blir den sterkestes rett som rår? Selv har jeg opplevd at når jeg har forsøkt å løfte uenighet opp til ledelsesnivå, har ikke ledelsen villet ta i problemstillingen med ildtang. Dermed er det blitt den med størst pondus og prestisje som har fått viljen sin, selv om denne ikke har hatt noen formell myndighet over meg. Dette har gått ut over min mulighet til å ivareta mitt ansvar og mine pasienter.

Det må nevnes at dette fenomenet ikke har vært like utpreget på alle arbeidsplasser, men jeg har opplevd det ofte nok til at jeg har endret min oppfatning av norsk arbeidsliv etter at jeg kom ut i arbeidslivet selv.

Er det flere enn jeg som har opplevd denne overgangen mellom utdanningsinstitusjoner og arbeidsliv? Er det eventuelt noe som er spesielt for helsevesenet? Hvorfor snakkes ikke dette mer om? Er det fordi det er så mye verre andre steder? Gjør kontrasten til andre land oss blinde for spriket mellom idealer og faktiske forhold i arbeidslivet her i landet?

fredag 25. oktober 2013

"Kos med misnøye"

Begrepet "Kos med misnøye" blir ofte nevnt i diskusjoner om arbeidsmiljø, og defineres ihht. Svare og Klemsdal (2011) som at man slutter å diskutere en utfordring konstruktivt og isteden bare snakker om hvor håpløst alt er. "Noen ganger kan det til og med virke som folk har en egen glede ved å "klage" på denne måten" (Svare & Klemsdal, 2011).

Hvilken funksjon har slik klaging for folk? En viktig funksjon tenker jeg er bekreftelse. Behovet for bekreftelse av egen virkelighetsoppfatning ansees av mange for å være et grunnleggende menneskelig behov (Killingmo, 1995). Dette behovet tenker jeg naturlig øker i konfliktsituasjoner, hvor det er en kamp mellom ulike virkelighetsoppfatninger. Bekreftelse på egen virkelighetsoppfatning gir økt trygghet og er en viktig forutsetning for ulike former for mestringsstrategier. En vanlig inndeling av mestringsstrategier er hhv. emosjonsfokusert mestring og problemfokusert mestring (Atkinson, Atkinson, Smith, Bem & Nolen-Hoeksema, 1996). Problemfokusert mestring er å forsøke å påvirke forholdene ute i verden. Emosjonsfokusert mestring er å jobbe med hvordan man tenker og føler omkring situasjonen (f.eks. "Det jeg ikke jeg som er utilstrekkelig, det er kravene som er vanskelige å innfri"). Når man blir konfrontert med en vanskelig situasjon vil de fleste mennesker ta i bruk begge former for mestringsstrategier (Atkinson et al., 1996).

Når folk snakker nedsettende om "kos med misnøye" er jeg redd de overser betydningen av emosjonsfokusert mestring. Hvis ansatte i en bedrift blir utsatt for urimelige krav og ikke snakker sammen om det, er det lett at den enkelte tror at alle de andre mestrer dette helt fint, det er bare jeg som ikke strekker til. Dermed individualiseres et problem som egentlig hører hjemme på systemnivå, og man risikerer at den enkelte bukker under for presset. Lufting av problemer, eller "klaging", kan være en hjelp til å sortere hvor ting hører hjemme. Hvis man får bekreftelse på at andre opplever de samme vanskelighetene er det naturlig at man opplever glede og lettelse, og jeg synes ikke dette skal mistenkeliggjøres som at man er ute etter å forsure arbeidsmiljøet. Noen av de som klager er kanskje det, fordi de har et horn i siden til sjefen eller autoriteter generelt, men langt i fra alle. Åpen og ærlig lufting av problemer øker også sjansen for at noen tar tak i problemet i form av problemfokusert mestring.

Personlig har jeg mest tro på å oppmuntre til åpen og ærlig kommunikasjon, både om positive og negative forhold.

lawinquebec.wordpress.com


Ref::
Atkinson, R. L.; Atkinson, R. C.; Smith, E. E.; Bem, D. J.; Nolen Hoeksema, S. (1996). Hilgard`s Introduction to Psychology. Twelth Edition. Forth Worth, Philadelphia, San Diego, New York, Orlando, Austin, San Antonio, Toronto, Montreal, London, Sydney, Tokyo: Harcourt Brace College Publishers.
Killingmo, B. (1995). Affirmation in Psychoanalysis. International Journal of Psycho-Analysis, 76, 503-518.
Svare, H., Klemsdal, L. (2011). Mestring i arbeidslivet. Håndbok for mestringsgrupperwww.afi.no

lørdag 19. oktober 2013

Vår nye likestillingminister

I et intervju med NRK fra mai 2011 sier Solveig Horne (FRP) at jentene [som blir voldtatt] har like mye ansvar som guttene (referert på VG-nett). Når hun prøver å bøte på dette i Aftenposten 18.10.13 "presiserer" hun at det alltid er overgriperen som har ansvaret i slik saker, og at et nei er et nei. Dette er vel og bra, men jeg savner en innrømmelse av at hun har skiftet mening fra at begge har like mye ansvar. Videre legger hun til at jenter må få kle seg akkurat som de vil, men at de må være generelt forsiktige og helst gå to og to sammen.

Vi har altså fortsatt frihet i hvordan vi kler oss, men ikke lenger bevegelsesfrihet?!! Hva mener du egentlig Horne, at hvis vi beveger oss fritt og uten følge, så er vi medskyldige hvis vi blir voldtatt?!!



PS: Datoene på alle kommentarene til dette innlegget er ikke korrekte fordi noen er sakset inn fra en annen bloggerprofil.

søndag 22. september 2013

Om holdepunkter

En pasient av meg ga meg et fint bilde av hvordan hun drar seg selv opp av bølgedaler. Hun ser for seg en stige delt i to:
Trinnene i stigen blir knagger som hun kan dra seg selv opp etter. Knaggene består av innsikter eller holdepunkter som virker oppbyggende. 

Hvordan forholder vi oss til slike knagger i terapi? Det varierer litt mellom ulike terapiformer. 

Affektbevissthetsmodellen vektlegger å fjerne usikkerhet og å styrke pasienten i å kunne stole på egne opplevelser og vurderinger. I forhold til bildet vil det bety å styrke stigetrinnene. Trinnene utforskes og reflekteres over, men holdningen er å verne om pasientens subjektive opplevelse og retten til å oppleve det man opplever. 

I mentaliseringsmodellen er validering av pasientens opplevelse i større grad et ledd på vei mot å åpne opp for ulike perspektiver, hvor man etterhvert utfordrer pasienten til å ta inn flere perspektiver. I henhold til bildet vil det bety at man rister litt i stigen. Såvidt jeg forstår er det et mål at pasienten skal løsrive seg litt fra knaggene, for derigjennom å bli mer fleksibel og få et bedre grunnlag for å velge retning.

Et dilemma er å vite hvor stigen fører hen. Knagger som virker oppbyggende, trenger ikke være det i det lange løp. De kan representere uhensiktsmessig forsvar. For en pasient med narsisistisk problematikk kan knaggen "Jeg er bedre enn de andre" føles velgjørende på kort sikt, men stigen man klatrer i fører en bort fra andre mennesker og inn i ensomheten. Det er derfor det er viktig å utforske trinnene, for å vite om man er på rett vei. Kanskje må retningen justeres. 

Stigen er kanskje i realiteten del av en stor labyrint av stiger, trapper og irrganger som representerer livet. Det finnes utallige forgreininger, og man har ikke den fulle oversikt over hvor man havner eller hvilken retning man går i.
Mauritius Cornelis Escher
 Det kan gi en viss trygghet å undersøke trinnene. Er det hold i dem? I så fall kan de kanskje føre meg i en god retning. Kan de justeres litt på, slik at retningen justeres?

Mitt inntrykk er at noen terapeuter blir veldig opptatt av å riste i stigen bare for å riste i den, uten å ha en formening om hvilke trinn som er defekte. Hva hvis pasienten egentlig var på en god stige, men bare ikke hadde kommet så langt enda? Målet er å styrke pasientens evne til velge stiger og trinn. Men når det ristes i en stige, er det lett å miste tilliten til den stigen. Da er det lett å bli stående på bunnen og bli veldig usikker ifht. valg av stiger. 

Jeg synes ikke man skal riste i stiger uten grunn. Da risikerer man å drepe kimer til bedring som ofte er svært sårbare i begynnelsen. Vi mennesker trenger holdepunkter, og jo mer sårbare vi er, jo viktigere er holdepunktene. Noen holdepunkter må utfordres, men noen kan med fordel bare valideres.


mandag 16. september 2013

Hva er å bli forstått? Mentaliseringsteori igjen...









Fra Allen, J.G., Fonagy, P., Bateman, A. W. (2008). Mentalizing in Clinical practise. American Psychiatric Publishing, Inc. Kapittel 6: Menatlizing interventions.


Er dette genuin forståelse? "Jeg forstår deg i lys av hvordan sinnet ditt fungerer, i.e. jeg forstår deg i lys av hvor gæærn du er.." "Jeg gir deg forståelse for å trygge deg slik at du skal bli i stand til å se at du tar feil..."
Nå setter jeg det veldig på spissen, men jeg synes det er noe litt manipulativt og "two-faced" over dette...

For å være rettferdig; mentaliseringsterapeuter skal ikke konkludere med at pasienten tar feil. De skal åpne for alternative perspektiver for å øke pasientens mentaliseringsevne, og derigjennom beslutningsgrunnlag, slik jeg har forstått det. Dette impliserer imidlertid at man anser pasientens beslutningsgrunnlag som tynt; i.e. "Jeg forstår deg ut i fra hvor dårlig du har reflektert/mentalisert over dette".

Er dette forståelse? Er dette respekt? Eller er det fordomsfullhet? For å sitere Karterud (2013): "Mentaliseringssvikt forekommer nærmest per definisjon ved alle psykiske lidelser..." Mentaliseringssvikt er en teori om hvorfor man får psykiske lidelser. Definisjoner av psykiske lidelser er beskrivelser av symptomer. Hvis man møter mennesker med psykiske lidelser med en forutsetning om at de har svak mentaliseringsevne har man allerede dekreditert dem. Dette ville jeg kalle en ikke-mentaliserende holdning fra terapeutens side.

Ja, pasienter trenger av og til å åpne for alternative perspektiver, men minst like viktig er det å lære å stole på
egne opplevelser og vurderinger (Monsen, 2000).Da må de bli møtt med en tillitsfull holdning. Ikke vær enig uansett, men ha heller ikke som utgangspunkt at de er upålitelige. Og vær ekte! Ikke gi en slags hul form for forståelse for at de skal komme på bedre tanker.


Ref.:
-Allen, J.G., Fonagy, P., Bateman, A. W. (2008). Mentalizing in Clinical practise. American Psychiatric Publishing, Inc. Kapittel 6: Menatlizing interventions.
-Karterud, S. (2013). Emosjoner i mentaliseringsbasert terapi (MBT).Tidsskrift for norsk psykologforening, nr. 8, vol. 50, 759-765.
- Monsen, J. T. (2000). Vitalitet, psykiske forstyrrelser og psykoterapi. Utdrag fra klinisk psykologi.Otta: Tano
 


søndag 15. september 2013

Oppsummering og refleksjoner om Ny-humanistisk terapi

I sommer hadde jeg et lite prosjekt med å sette meg mer inn i humanistiske terapiformer. Her er resultatet av mine studier og refleksjoner.

Humanisme og Ny-humanisme:
Navnet humanistisk psykologi og humanistisk terapi springer ut av en bekymring for de-humanisering og en feiring av det menneskelige potensial i opposisjon til de «maskin-verdiene» man oppfattet preget det moderne samfunn. Tilnærmingen ble også hevdet å være mer menneskelig, varmblodig og relasjonell enn dens to rivaler på den tiden; psykodynamisk og behavioristisk tradisjon. Bevegelsen oppstod på 1940- og 50-tallet, og ble mer definert på Old Saybrook-konferansen i 1964. I følge John Rowan (1998, i Totton, 2010), en veteran i den humanistiske bevegelsen, er tre nøkkelverdier felles for alle de humanistiske tilnærmingene: selvrealisering, integrasjon og vekst (Totton, 2010).

Elliot, Watson, Goldman & Greenberg (2004) definerer seg som ny-humanister. Til forskjell fra «gammel-humanisme» integrerer de nyere emosjonsteori, og slutter seg til en mer moderat konstruktivisme – dialektisk konstruktivisme (se nedenfor).

De lister opp seks humanistiske prinsipper som de slutter seg til:

1. Oppleve («Experiencing»)
Umiddelbar opplevelse er grunnlaget for menneskets tanker, følelser og handlinger. De foretrekker verb-formen fremfor substantivformen for å understreke dens aktive, stadig endrende og «ikke-tinglige» natur. For humanister er det å oppleve ikke bare et middel, men et mål i seg selv, som skal hylles for det det er.

2. Agens og selvbestemmelse
Menneskets grunnleggende frihet er i humanismen både en beskrivelse av den menneskelige tilstand (Yalom, 1980; i Elliott et al., 2004) og en verdi som oppmuntres. Se under «dialektisk konstruktivisme» for nyansering.

3. Helhet
Mennesket er mer enn summen av sine deler, delene kan ikke forstås isolert fra helheten. Ideell fungering innebærer bevissthet og integrasjon av ulike deler og aspekter ved seg selv.

4. Pluralisme og likestilling
Forskjeller mellom mennesker skal vedkjennes, tolereres og feires. Marginaliserte aspekter av selvet og samfunnet skal høres og gis en stemme, selv når de ser ut til å være maladaptive eller skadelige.

5. Tilstedeværelse og autentisitet
Det fundamentale grunnlaget for menneskelig vekst og utvikling, inkludert terapeutisk endring, finnes i relasjoner kjennetegnet av empati, verdsetting og genuinhet.

6. Vekst
Mennesket har en iboende tendens til å vokse og utvikle seg gjennom hele livet. Dette skal verdsettes og oppmuntres i både klient og terapeut. Samtidig trenger mennesker også å møte sin emosjonelle smerte for å identifisere den adaptive informasjonen og det implisitte vekstorienterte aspektet ved denne.

De lister også opp seks verdier de kritiserer, som står i motsetning til de foregående:

1. Rasjonell lingvistisk tanke som overordnet følelser.
2. Politisk sentral kontroll og biologisk determinisme
3. Ensidig vektlegging av isolerte, forenklede delaspekter av personer.
4. Uniform massekultur og «feel-good» -filosofier
5. Overfladiske, utnyttende relasjoner
      Å behandle andre som et middel (f.eks. for deres økonomiske verdi)
6. Ekstremene stabilitet og forutsigbarhet versus konstant stimuli.

Det klientsentrerte elementet:
I ny-humanistisk "process-experiental" (PE) terapi (Elliott et al., 2004) behandler man ikke klientens utsagn som noe som skal evalueres for sannhet, adekvathet eller patologi; og forsøker ikke å fortolke mønstre, drifter eller forsvar eller utfordre irrasjonelle antakelser. Dette medfører etter mitt syn en respektfull holdning overfor klientens dømmekraft og en realistisk ydmykhet ifht. hva en terapeut kan vite. Man slipper å anta så mye på tynt grunnlag.

I stedet jobber de «datanært», de forsøker å utvide klientens bevissthet og forståelse, men holder seg nært opp til klientens opplevelse, og har en tentativ, spørrende holdning. Man kan kanskje si at gode dynamiske terapeuter gjør det samme, og her er sikkert store variasjoner innad i retningene, men det at behandlingen ikke baseres på tolkninger tror jeg medfører minst en gradsforskjell. En dynamiker vil kanskje gå lenger i å koble mellom ulike situasjoner, nåtid og fortid, og ubevisste konflikter enn det en humanist vil gjøre. Humanistterapeutrollen består i mindre grad av å finne ut, diagnostisere og vurdere; og er i større grad en ledsagerrolle. De definerer seg som «prosess-ledende» («process directive») og ikke «innholds-ledende» («content directive»). Dvs. de kan guide klienter i metoder for utforskning (prosess), men kommer i liten grad med «svar», dvs. tolkninger, påpekninger, vurderinger etc.

Jeg har stor sans for å forholde seg datanært og ydmykt, men vet ikke om jeg helt vil gi opp tolkninger i form av å trekke forbindelser.

Følelser:
Nå ser det ut for meg som om det ikke stemmer helt at PE-terapeuter ikke vurderer utsagn for patologi. De skiller nemlig mellom adaptive og dysfunksjonelle emosjonelle responser.

Jeg synes PE-terapeutene er litt doble i sin holdning til følelser. På den ene siden vektlegger og formidler de til pasientene (i likhet med Monsen og Affektbevissthetsmodellen) at følelser er adaptive, men kan bli problematiske på grunn av tidligere traumer eller fordi de har lært å ignorere eller avfeie dem. Følelser forteller oss hva som er viktig i en situasjon og fungerer som en guide til hva vi vil eller trenger. De hjelper oss å finne ut hvilken atferd som er hensiktsmessig (side 3). Følelser er ikke konklusjoner, men er opplevelser som gir informasjon om hele personens nåværende tilstand (side 25). Forsøk på å undertrykke følelser fører til «rebound-effekter» som emosjonell overveldelse (side 34). Den mest effektive måten å hjelpe klienter til å romme følelser kan være å hjelpe dem til å bli oppmerksomme på dem, uttrykke dem og avgjøre hva man skal gjøre med dem så snart de dukker opp. Å undertrykke eller ikke gjøre noe med en følelse kan ha den paradoksale effekten at det skaper mer uønsket intrusjon (side 35 og 36). På den andre siden skal man sortere mellom adaptive og dysfunksjonelle følelser. Vil ikke det å klassifisere følelser som dysfunksjonelle være en slik form for avfeiing av følelser som skapte problemer i utgangspunktet?

Til sammenligning har jeg forstått Affektbevissthetsmodellen slik at man har den holdningen at alle følelser inneholder viktig informasjon, og at det kun er atferden – hvordan vi handler på følelsen – som kan være dysfunksjonell. Ifølge Monsen (sitat fra kurs) er alle følelser adaptive i seg selv, det er forholdet til følelsen som kan være maladaptivt. Annet kurssitat: «Alle følelser er adaptive, men de kan være maladaptivt organisert». Ifølge Monsen vil aksept også gjøre det lettere å slippe, å ikke bli sittende fast. Det er hårfine nyanseforskjeller her, for det at følelser er maladaptivt organisert kan kanskje tilsvare noe av det Elliott et al. (2004) beskriver under dysfunksjonelle emosjonelle responser; i.e. følelser som er mer knyttet til tidligere erfaringer enn her-og-nå-situasjonen (overføring?) og sekundære reaktive følelser: å reagere mot ens primære adaptive følelse med f.eks. skam. Elliott et al. (2004) snakker i tillegg om instrumentelle følelser: personen agerer en følelse som har til hensikt å påvirke eller kontrollere andre. Sistnevnte ville jeg kanskje si ikke er en ekte følelse, følelsen med stor F i denne situasjonen ville jeg si var knyttet til ønsket om å påvirke/kontrollere.

I praksis tror jeg disse to modellene skiller seg fra hverandre ved at Affektbevissthetsmodellen «jobber seg gjennom skriptet», gjennom sekundære til primære følelsesreaksjoner, og aksepterer og validerer (i.e. viser forståelse og empati, ikke nødvendigvis bekrefter) alle disse. Man tenker at en fastlåst følelse kan løses opp i gjennom aksept. I PE-terapi har de en antakelse om at hvis en følelse er «newly emerging» og ser ut til å lede til dypere utforskning, klargjøring og konstruktive responser er den adaptiv. Hvis det er en repetisjon av en fastlåst følelse som ikke fører noe sted er den ikke en primær adaptiv følelse. Da vil man forsøke å komme videre til en mer adaptiv følelse gjennom f.eks. spørre pasienten om dette er en reaksjon primært på her-og-nå-situasjonen eller på en tidligere opplevelse, om det føles som en velkjent, fastlåst følelse, om det å uttrykke denne følelsen vil hjelpe pasienten med å oppnå sine mål, eller om de føler noe annet i tillegg eller «under» denne følelsen. Noen av disse spørsmålene er jeg redd vil forsterke en eventuell skam over egne følelser.

Jeg mener at følelser kan være fastlåste av andre grunner enn at de ikke er adaptive, f.eks. som en følge av at man ikke aksepterer dem, leter etter tegn på at man har rett til å føle som man gjør etc. Jeg mener også at en følelse ikke trenger være maladaptiv selv om det ikke er hensiktsmessig å uttrykke den i enhver situasjon.

Et annet eksempel fra Elliott et al. er at når terapeuten blir sint på en fiendtlig klient er dette generelt sekundært reaktivt sinne, og terapeuten trenger å finne de underliggende primære følelsene, om ofte inkluderer frykt eller tristhet over ikke å kunne hjelpe klienten. Dette synes jeg virke rart. Det er da veldig naturlig å bli sint når noen er fiendtlig mot deg? Det virker som Elliott et al. (2004) setter likhetstegn mellom hva som er primære adaptive følelser, og hva som er hensiktsmessig (eller sympatisk?) å vise i enhver situasjon. Jeg tenker sinnefølelsen er et viktig signal om at du blir krenket enten du skal uttrykke den eller ikke. Hvis man ikke ble sint, ville man da forstå hva som foregikk? Ville man forstå at pasienten oppførte seg fiendtlig, eller ville man bare tro at man selv var håpløs? Ville man kunne sette hensiktsmessige grenser for pasienten? Et annet eksempel er at man må skille mellom primært og sekundært sinne gjennom å vurdere om sinnet er en respons på urett og innebærer selvhevdelse, eller om det har en arrogant/høylytt («blustery») og klagende form og tjener til å skyve andre unna eller skjule uttrykk for mer sårbare følelser. De mener at å uttrykke sekundært sinne ikke gir lettelse og kan føre til retraumatiserng (siden 259). Jeg synes denne inndelingen er problematisk av flere grunner. For det første blir det veldig skjønnsmessig og lett farget av både motoverføringer og i hvilken grad terapeuten er enig med pasienten i at en urett er blitt begått. For det andre skiller de ikke klart mellom følelse og atferd. Det kan hende sinnet i seg selv er viktig, men at uttrykksmåten skyver andre vekk og derfor er lite hensiktsmessig. For det tredje dømmer de følelsen ut fra dens konskekvenser, men disse konsekvensene er jo også svært avhengige av hvilket forhold man har til egne følelser (som jo er det man skal få hjelp med!) og ikke minst hvordan følelsen blir møtt. Man føler kanskje ikke lettelse av å uttrykke sinne, hvis terapeuten kommuniserer at det er dysfunksjonelt.

Jeg synes kriteriene for å klassifisere en følelse som dysfunksjonell virker litt sirkulære. Litt sånn, «hvis den er adaptiv, så vet du at den er adaptiv.» Det blir litt enkelt. Grunnen til at folk får problemer med følelser i utgangspunktet er vel i stor grad at man tror følelser som egentlig er adaptive ikke er det?

Jeg holder meg nok mest til Monsen og affektbevissthetsmodellen når det gjelder følelser, jeg synes den er mest konsekvent, og paradoksalt nok mer i tråd med de humanistiske verdiene. Monsen har en selvpsykologisk (i.e. dynamisk) forståelse som fundament, men trekker i sin bok fra 2000 også frem eksistensialisme og systemteori. Jeg har aldri hørt ham kalle seg humanist, men jeg synes han har mye til felles med humanistene, og kanskje endog er mer konskevent ifht. disse verdiene enn f.eks. Elliott et al.


Dialektisk konstruktivisme og ansvar:

Side 37, Elliott et al., 2004:



I motsetning til "gammel-humanisme" legger ny-humanisme til grunn en mindre radikal form for konstruktivisme, såkalt dialektisk konstruktivisme; som innebærer at vi ikke kan oppfatte virkeligheten direkte, men må fortolke den; men samtidig at virkeligheten er relevant og setter noen grenser for hvilke tolkninger som er rimelige. Min forståelse av dette er at det finnes en objektiv sannhet, men vi kan aldri være sikre på om vi har grepet den fullt og helt, fordi vi er avhengige av vår feilbarlige tolkning av virkeligheten. Noen tolkninger ligger nærere sannheten enn andre, ikke alt er like sant. Imidlertid impliserer vissheten om vår feilbarlige fortolkning at vi må ha ydmykhet for andre oppfatninger, men har lov til å ta stilling til hva vi tror ligger nærest sannheten. Jeg synes også den mindre radikale konstruktivismen er lettere å forene med at følelser er meningsfulle signaler som ikke bør undertrykkes (en annen humanistisk antakelse). I følge Roger Casemore (en «gammel-humanist» eller personsentrert terapeut) (Casemore & Tudway, 2012) er vi ansvarlige for våre følelser og kan velge hvem og hvordan vi vil være. Andre kan ikke gjøre deg sint - du gjør deg selv sint. Hvis vi kan velge akkurat hva vi vil føle synes jeg følelsene mister mening som signaler.

Jeg er med på at vi kan forandre våre følelser ifht. en sak, og på den måten kan man kanskje si at vi kan velge. Teoretisk sett er det kanskje mulig å forme seg selv til å f.eks. bli glad når man blir slått, men det ville stort sett være lite hensiktsmessig (hvis ikke du er torturfange for evig og vet at du aldri kan slippe ut og aldri kan påvirke dine fangevoktere). Følelsene har en evolusjonsmessig funksjon i å ta vare på oss så vi kan overleve og formere oss. Vi er predisponert til å reagere på visse måter i visse situasjoner. Men noen ganger oppfatter vi en situasjon «feil» pga. tidligere erfaringer, og dette må selvsagt ryddes opp i.

Det jeg frykter ved en radikal konstruktivistisk tilnærming til å velge sine følelser, er at omgivelsene da mister ansvar for hva de utsetter oss for. Madsen (2010) tar opp denne problemstillingen og hevder at psykologien har gått i ledtog med nyliberalistisk ideologi i å legge alt ansvar på enkeltindividet, istedenfor f.eks. på samfunnsforhold. Hvorfor klage på arbeidsforhold hvis du selv kan velge hvordan du vil reagere på dem? Det er vanskelig å sette egne følelser opp mot økt effektivitet hvis du mener at dine følelser er ene og alene ditt ansvar. Dette kan etter mitt syn legge urimelige krav på enkeltindividet.

Det jeg vel vil fram til er at selv om det kanskje teoretisk er mulig å påvirke sine følelser på nesten ubegrensede måter, er det kanskje hverken realistisk i praksis eller til og med ønskelig. Gjennom måten vi reagerer på i ulike situasjoner former vi de normene som gjelder i samfunnet. Følsomhet kan bidra til å gjøre samfunnet mer menneskelig. Når man snakker om valg og følelser mener jeg derfor det er viktig å se på den enkelte situasjon, og muligens også gjøre et verdimessig valg ifht. hva man synes er rimelig å kreve både av seg selv og andre.


Referanser
-Casemore, R., Tudway, J., 2012. Person-centred Therapy and CBT. Siblings not Rivals. Los Angeles, London, Singapore, Washington DC: SAGE Publications Ltd.
-Elliott, R., Watson, J. C., Goldman, R. N., Greenberg, L. S., 2004. Learning Emotion-focused Therapy. The process-experiental Approach to Change. Washington, DC: American Psychological Association.
-Madsen, O. J., 2010. Den terapeutiske kultur. Oslo: Universitetsforlaget AS.
-Monsen, J. T. (2006, 2010-12). Notater fra kurs (Spesialisering i klinisk voksenpsykologi, Utdanning i affektbevisthetsmodellen).
-Monsen, J. T. (2000). Vitalitet, psykiske forstyrrelser og psykoterapi. Utdrag fra klinisk psykologi. Tano AS.
-Totton, N., 2010. The Problem with the Humanistic Therapies. London: Karnac Books Ltd.