Informasjonskapsler

Denne siden inneholder informasjonskapsler.

søndag 22. september 2013

Om holdepunkter

En pasient av meg ga meg et fint bilde av hvordan hun drar seg selv opp av bølgedaler. Hun ser for seg en stige delt i to:
Trinnene i stigen blir knagger som hun kan dra seg selv opp etter. Knaggene består av innsikter eller holdepunkter som virker oppbyggende. 

Hvordan forholder vi oss til slike knagger i terapi? Det varierer litt mellom ulike terapiformer. 

Affektbevissthetsmodellen vektlegger å fjerne usikkerhet og å styrke pasienten i å kunne stole på egne opplevelser og vurderinger. I forhold til bildet vil det bety å styrke stigetrinnene. Trinnene utforskes og reflekteres over, men holdningen er å verne om pasientens subjektive opplevelse og retten til å oppleve det man opplever. 

I mentaliseringsmodellen er validering av pasientens opplevelse i større grad et ledd på vei mot å åpne opp for ulike perspektiver, hvor man etterhvert utfordrer pasienten til å ta inn flere perspektiver. I henhold til bildet vil det bety at man rister litt i stigen. Såvidt jeg forstår er det et mål at pasienten skal løsrive seg litt fra knaggene, for derigjennom å bli mer fleksibel og få et bedre grunnlag for å velge retning.

Et dilemma er å vite hvor stigen fører hen. Knagger som virker oppbyggende, trenger ikke være det i det lange løp. De kan representere uhensiktsmessig forsvar. For en pasient med narsisistisk problematikk kan knaggen "Jeg er bedre enn de andre" føles velgjørende på kort sikt, men stigen man klatrer i fører en bort fra andre mennesker og inn i ensomheten. Det er derfor det er viktig å utforske trinnene, for å vite om man er på rett vei. Kanskje må retningen justeres. 

Stigen er kanskje i realiteten del av en stor labyrint av stiger, trapper og irrganger som representerer livet. Det finnes utallige forgreininger, og man har ikke den fulle oversikt over hvor man havner eller hvilken retning man går i.
Mauritius Cornelis Escher
 Det kan gi en viss trygghet å undersøke trinnene. Er det hold i dem? I så fall kan de kanskje føre meg i en god retning. Kan de justeres litt på, slik at retningen justeres?

Mitt inntrykk er at noen terapeuter blir veldig opptatt av å riste i stigen bare for å riste i den, uten å ha en formening om hvilke trinn som er defekte. Hva hvis pasienten egentlig var på en god stige, men bare ikke hadde kommet så langt enda? Målet er å styrke pasientens evne til velge stiger og trinn. Men når det ristes i en stige, er det lett å miste tilliten til den stigen. Da er det lett å bli stående på bunnen og bli veldig usikker ifht. valg av stiger. 

Jeg synes ikke man skal riste i stiger uten grunn. Da risikerer man å drepe kimer til bedring som ofte er svært sårbare i begynnelsen. Vi mennesker trenger holdepunkter, og jo mer sårbare vi er, jo viktigere er holdepunktene. Noen holdepunkter må utfordres, men noen kan med fordel bare valideres.


mandag 16. september 2013

Hva er å bli forstått? Mentaliseringsteori igjen...









Fra Allen, J.G., Fonagy, P., Bateman, A. W. (2008). Mentalizing in Clinical practise. American Psychiatric Publishing, Inc. Kapittel 6: Menatlizing interventions.


Er dette genuin forståelse? "Jeg forstår deg i lys av hvordan sinnet ditt fungerer, i.e. jeg forstår deg i lys av hvor gæærn du er.." "Jeg gir deg forståelse for å trygge deg slik at du skal bli i stand til å se at du tar feil..."
Nå setter jeg det veldig på spissen, men jeg synes det er noe litt manipulativt og "two-faced" over dette...

For å være rettferdig; mentaliseringsterapeuter skal ikke konkludere med at pasienten tar feil. De skal åpne for alternative perspektiver for å øke pasientens mentaliseringsevne, og derigjennom beslutningsgrunnlag, slik jeg har forstått det. Dette impliserer imidlertid at man anser pasientens beslutningsgrunnlag som tynt; i.e. "Jeg forstår deg ut i fra hvor dårlig du har reflektert/mentalisert over dette".

Er dette forståelse? Er dette respekt? Eller er det fordomsfullhet? For å sitere Karterud (2013): "Mentaliseringssvikt forekommer nærmest per definisjon ved alle psykiske lidelser..." Mentaliseringssvikt er en teori om hvorfor man får psykiske lidelser. Definisjoner av psykiske lidelser er beskrivelser av symptomer. Hvis man møter mennesker med psykiske lidelser med en forutsetning om at de har svak mentaliseringsevne har man allerede dekreditert dem. Dette ville jeg kalle en ikke-mentaliserende holdning fra terapeutens side.

Ja, pasienter trenger av og til å åpne for alternative perspektiver, men minst like viktig er det å lære å stole på
egne opplevelser og vurderinger (Monsen, 2000).Da må de bli møtt med en tillitsfull holdning. Ikke vær enig uansett, men ha heller ikke som utgangspunkt at de er upålitelige. Og vær ekte! Ikke gi en slags hul form for forståelse for at de skal komme på bedre tanker.


Ref.:
-Allen, J.G., Fonagy, P., Bateman, A. W. (2008). Mentalizing in Clinical practise. American Psychiatric Publishing, Inc. Kapittel 6: Menatlizing interventions.
-Karterud, S. (2013). Emosjoner i mentaliseringsbasert terapi (MBT).Tidsskrift for norsk psykologforening, nr. 8, vol. 50, 759-765.
- Monsen, J. T. (2000). Vitalitet, psykiske forstyrrelser og psykoterapi. Utdrag fra klinisk psykologi.Otta: Tano
 


søndag 15. september 2013

Oppsummering og refleksjoner om Ny-humanistisk terapi

I sommer hadde jeg et lite prosjekt med å sette meg mer inn i humanistiske terapiformer. Her er resultatet av mine studier og refleksjoner.

Humanisme og Ny-humanisme:
Navnet humanistisk psykologi og humanistisk terapi springer ut av en bekymring for de-humanisering og en feiring av det menneskelige potensial i opposisjon til de «maskin-verdiene» man oppfattet preget det moderne samfunn. Tilnærmingen ble også hevdet å være mer menneskelig, varmblodig og relasjonell enn dens to rivaler på den tiden; psykodynamisk og behavioristisk tradisjon. Bevegelsen oppstod på 1940- og 50-tallet, og ble mer definert på Old Saybrook-konferansen i 1964. I følge John Rowan (1998, i Totton, 2010), en veteran i den humanistiske bevegelsen, er tre nøkkelverdier felles for alle de humanistiske tilnærmingene: selvrealisering, integrasjon og vekst (Totton, 2010).

Elliot, Watson, Goldman & Greenberg (2004) definerer seg som ny-humanister. Til forskjell fra «gammel-humanisme» integrerer de nyere emosjonsteori, og slutter seg til en mer moderat konstruktivisme – dialektisk konstruktivisme (se nedenfor).

De lister opp seks humanistiske prinsipper som de slutter seg til:

1. Oppleve («Experiencing»)
Umiddelbar opplevelse er grunnlaget for menneskets tanker, følelser og handlinger. De foretrekker verb-formen fremfor substantivformen for å understreke dens aktive, stadig endrende og «ikke-tinglige» natur. For humanister er det å oppleve ikke bare et middel, men et mål i seg selv, som skal hylles for det det er.

2. Agens og selvbestemmelse
Menneskets grunnleggende frihet er i humanismen både en beskrivelse av den menneskelige tilstand (Yalom, 1980; i Elliott et al., 2004) og en verdi som oppmuntres. Se under «dialektisk konstruktivisme» for nyansering.

3. Helhet
Mennesket er mer enn summen av sine deler, delene kan ikke forstås isolert fra helheten. Ideell fungering innebærer bevissthet og integrasjon av ulike deler og aspekter ved seg selv.

4. Pluralisme og likestilling
Forskjeller mellom mennesker skal vedkjennes, tolereres og feires. Marginaliserte aspekter av selvet og samfunnet skal høres og gis en stemme, selv når de ser ut til å være maladaptive eller skadelige.

5. Tilstedeværelse og autentisitet
Det fundamentale grunnlaget for menneskelig vekst og utvikling, inkludert terapeutisk endring, finnes i relasjoner kjennetegnet av empati, verdsetting og genuinhet.

6. Vekst
Mennesket har en iboende tendens til å vokse og utvikle seg gjennom hele livet. Dette skal verdsettes og oppmuntres i både klient og terapeut. Samtidig trenger mennesker også å møte sin emosjonelle smerte for å identifisere den adaptive informasjonen og det implisitte vekstorienterte aspektet ved denne.

De lister også opp seks verdier de kritiserer, som står i motsetning til de foregående:

1. Rasjonell lingvistisk tanke som overordnet følelser.
2. Politisk sentral kontroll og biologisk determinisme
3. Ensidig vektlegging av isolerte, forenklede delaspekter av personer.
4. Uniform massekultur og «feel-good» -filosofier
5. Overfladiske, utnyttende relasjoner
      Å behandle andre som et middel (f.eks. for deres økonomiske verdi)
6. Ekstremene stabilitet og forutsigbarhet versus konstant stimuli.

Det klientsentrerte elementet:
I ny-humanistisk "process-experiental" (PE) terapi (Elliott et al., 2004) behandler man ikke klientens utsagn som noe som skal evalueres for sannhet, adekvathet eller patologi; og forsøker ikke å fortolke mønstre, drifter eller forsvar eller utfordre irrasjonelle antakelser. Dette medfører etter mitt syn en respektfull holdning overfor klientens dømmekraft og en realistisk ydmykhet ifht. hva en terapeut kan vite. Man slipper å anta så mye på tynt grunnlag.

I stedet jobber de «datanært», de forsøker å utvide klientens bevissthet og forståelse, men holder seg nært opp til klientens opplevelse, og har en tentativ, spørrende holdning. Man kan kanskje si at gode dynamiske terapeuter gjør det samme, og her er sikkert store variasjoner innad i retningene, men det at behandlingen ikke baseres på tolkninger tror jeg medfører minst en gradsforskjell. En dynamiker vil kanskje gå lenger i å koble mellom ulike situasjoner, nåtid og fortid, og ubevisste konflikter enn det en humanist vil gjøre. Humanistterapeutrollen består i mindre grad av å finne ut, diagnostisere og vurdere; og er i større grad en ledsagerrolle. De definerer seg som «prosess-ledende» («process directive») og ikke «innholds-ledende» («content directive»). Dvs. de kan guide klienter i metoder for utforskning (prosess), men kommer i liten grad med «svar», dvs. tolkninger, påpekninger, vurderinger etc.

Jeg har stor sans for å forholde seg datanært og ydmykt, men vet ikke om jeg helt vil gi opp tolkninger i form av å trekke forbindelser.

Følelser:
Nå ser det ut for meg som om det ikke stemmer helt at PE-terapeuter ikke vurderer utsagn for patologi. De skiller nemlig mellom adaptive og dysfunksjonelle emosjonelle responser.

Jeg synes PE-terapeutene er litt doble i sin holdning til følelser. På den ene siden vektlegger og formidler de til pasientene (i likhet med Monsen og Affektbevissthetsmodellen) at følelser er adaptive, men kan bli problematiske på grunn av tidligere traumer eller fordi de har lært å ignorere eller avfeie dem. Følelser forteller oss hva som er viktig i en situasjon og fungerer som en guide til hva vi vil eller trenger. De hjelper oss å finne ut hvilken atferd som er hensiktsmessig (side 3). Følelser er ikke konklusjoner, men er opplevelser som gir informasjon om hele personens nåværende tilstand (side 25). Forsøk på å undertrykke følelser fører til «rebound-effekter» som emosjonell overveldelse (side 34). Den mest effektive måten å hjelpe klienter til å romme følelser kan være å hjelpe dem til å bli oppmerksomme på dem, uttrykke dem og avgjøre hva man skal gjøre med dem så snart de dukker opp. Å undertrykke eller ikke gjøre noe med en følelse kan ha den paradoksale effekten at det skaper mer uønsket intrusjon (side 35 og 36). På den andre siden skal man sortere mellom adaptive og dysfunksjonelle følelser. Vil ikke det å klassifisere følelser som dysfunksjonelle være en slik form for avfeiing av følelser som skapte problemer i utgangspunktet?

Til sammenligning har jeg forstått Affektbevissthetsmodellen slik at man har den holdningen at alle følelser inneholder viktig informasjon, og at det kun er atferden – hvordan vi handler på følelsen – som kan være dysfunksjonell. Ifølge Monsen (sitat fra kurs) er alle følelser adaptive i seg selv, det er forholdet til følelsen som kan være maladaptivt. Annet kurssitat: «Alle følelser er adaptive, men de kan være maladaptivt organisert». Ifølge Monsen vil aksept også gjøre det lettere å slippe, å ikke bli sittende fast. Det er hårfine nyanseforskjeller her, for det at følelser er maladaptivt organisert kan kanskje tilsvare noe av det Elliott et al. (2004) beskriver under dysfunksjonelle emosjonelle responser; i.e. følelser som er mer knyttet til tidligere erfaringer enn her-og-nå-situasjonen (overføring?) og sekundære reaktive følelser: å reagere mot ens primære adaptive følelse med f.eks. skam. Elliott et al. (2004) snakker i tillegg om instrumentelle følelser: personen agerer en følelse som har til hensikt å påvirke eller kontrollere andre. Sistnevnte ville jeg kanskje si ikke er en ekte følelse, følelsen med stor F i denne situasjonen ville jeg si var knyttet til ønsket om å påvirke/kontrollere.

I praksis tror jeg disse to modellene skiller seg fra hverandre ved at Affektbevissthetsmodellen «jobber seg gjennom skriptet», gjennom sekundære til primære følelsesreaksjoner, og aksepterer og validerer (i.e. viser forståelse og empati, ikke nødvendigvis bekrefter) alle disse. Man tenker at en fastlåst følelse kan løses opp i gjennom aksept. I PE-terapi har de en antakelse om at hvis en følelse er «newly emerging» og ser ut til å lede til dypere utforskning, klargjøring og konstruktive responser er den adaptiv. Hvis det er en repetisjon av en fastlåst følelse som ikke fører noe sted er den ikke en primær adaptiv følelse. Da vil man forsøke å komme videre til en mer adaptiv følelse gjennom f.eks. spørre pasienten om dette er en reaksjon primært på her-og-nå-situasjonen eller på en tidligere opplevelse, om det føles som en velkjent, fastlåst følelse, om det å uttrykke denne følelsen vil hjelpe pasienten med å oppnå sine mål, eller om de føler noe annet i tillegg eller «under» denne følelsen. Noen av disse spørsmålene er jeg redd vil forsterke en eventuell skam over egne følelser.

Jeg mener at følelser kan være fastlåste av andre grunner enn at de ikke er adaptive, f.eks. som en følge av at man ikke aksepterer dem, leter etter tegn på at man har rett til å føle som man gjør etc. Jeg mener også at en følelse ikke trenger være maladaptiv selv om det ikke er hensiktsmessig å uttrykke den i enhver situasjon.

Et annet eksempel fra Elliott et al. er at når terapeuten blir sint på en fiendtlig klient er dette generelt sekundært reaktivt sinne, og terapeuten trenger å finne de underliggende primære følelsene, om ofte inkluderer frykt eller tristhet over ikke å kunne hjelpe klienten. Dette synes jeg virke rart. Det er da veldig naturlig å bli sint når noen er fiendtlig mot deg? Det virker som Elliott et al. (2004) setter likhetstegn mellom hva som er primære adaptive følelser, og hva som er hensiktsmessig (eller sympatisk?) å vise i enhver situasjon. Jeg tenker sinnefølelsen er et viktig signal om at du blir krenket enten du skal uttrykke den eller ikke. Hvis man ikke ble sint, ville man da forstå hva som foregikk? Ville man forstå at pasienten oppførte seg fiendtlig, eller ville man bare tro at man selv var håpløs? Ville man kunne sette hensiktsmessige grenser for pasienten? Et annet eksempel er at man må skille mellom primært og sekundært sinne gjennom å vurdere om sinnet er en respons på urett og innebærer selvhevdelse, eller om det har en arrogant/høylytt («blustery») og klagende form og tjener til å skyve andre unna eller skjule uttrykk for mer sårbare følelser. De mener at å uttrykke sekundært sinne ikke gir lettelse og kan føre til retraumatiserng (siden 259). Jeg synes denne inndelingen er problematisk av flere grunner. For det første blir det veldig skjønnsmessig og lett farget av både motoverføringer og i hvilken grad terapeuten er enig med pasienten i at en urett er blitt begått. For det andre skiller de ikke klart mellom følelse og atferd. Det kan hende sinnet i seg selv er viktig, men at uttrykksmåten skyver andre vekk og derfor er lite hensiktsmessig. For det tredje dømmer de følelsen ut fra dens konskekvenser, men disse konsekvensene er jo også svært avhengige av hvilket forhold man har til egne følelser (som jo er det man skal få hjelp med!) og ikke minst hvordan følelsen blir møtt. Man føler kanskje ikke lettelse av å uttrykke sinne, hvis terapeuten kommuniserer at det er dysfunksjonelt.

Jeg synes kriteriene for å klassifisere en følelse som dysfunksjonell virker litt sirkulære. Litt sånn, «hvis den er adaptiv, så vet du at den er adaptiv.» Det blir litt enkelt. Grunnen til at folk får problemer med følelser i utgangspunktet er vel i stor grad at man tror følelser som egentlig er adaptive ikke er det?

Jeg holder meg nok mest til Monsen og affektbevissthetsmodellen når det gjelder følelser, jeg synes den er mest konsekvent, og paradoksalt nok mer i tråd med de humanistiske verdiene. Monsen har en selvpsykologisk (i.e. dynamisk) forståelse som fundament, men trekker i sin bok fra 2000 også frem eksistensialisme og systemteori. Jeg har aldri hørt ham kalle seg humanist, men jeg synes han har mye til felles med humanistene, og kanskje endog er mer konskevent ifht. disse verdiene enn f.eks. Elliott et al.


Dialektisk konstruktivisme og ansvar:

Side 37, Elliott et al., 2004:



I motsetning til "gammel-humanisme" legger ny-humanisme til grunn en mindre radikal form for konstruktivisme, såkalt dialektisk konstruktivisme; som innebærer at vi ikke kan oppfatte virkeligheten direkte, men må fortolke den; men samtidig at virkeligheten er relevant og setter noen grenser for hvilke tolkninger som er rimelige. Min forståelse av dette er at det finnes en objektiv sannhet, men vi kan aldri være sikre på om vi har grepet den fullt og helt, fordi vi er avhengige av vår feilbarlige tolkning av virkeligheten. Noen tolkninger ligger nærere sannheten enn andre, ikke alt er like sant. Imidlertid impliserer vissheten om vår feilbarlige fortolkning at vi må ha ydmykhet for andre oppfatninger, men har lov til å ta stilling til hva vi tror ligger nærest sannheten. Jeg synes også den mindre radikale konstruktivismen er lettere å forene med at følelser er meningsfulle signaler som ikke bør undertrykkes (en annen humanistisk antakelse). I følge Roger Casemore (en «gammel-humanist» eller personsentrert terapeut) (Casemore & Tudway, 2012) er vi ansvarlige for våre følelser og kan velge hvem og hvordan vi vil være. Andre kan ikke gjøre deg sint - du gjør deg selv sint. Hvis vi kan velge akkurat hva vi vil føle synes jeg følelsene mister mening som signaler.

Jeg er med på at vi kan forandre våre følelser ifht. en sak, og på den måten kan man kanskje si at vi kan velge. Teoretisk sett er det kanskje mulig å forme seg selv til å f.eks. bli glad når man blir slått, men det ville stort sett være lite hensiktsmessig (hvis ikke du er torturfange for evig og vet at du aldri kan slippe ut og aldri kan påvirke dine fangevoktere). Følelsene har en evolusjonsmessig funksjon i å ta vare på oss så vi kan overleve og formere oss. Vi er predisponert til å reagere på visse måter i visse situasjoner. Men noen ganger oppfatter vi en situasjon «feil» pga. tidligere erfaringer, og dette må selvsagt ryddes opp i.

Det jeg frykter ved en radikal konstruktivistisk tilnærming til å velge sine følelser, er at omgivelsene da mister ansvar for hva de utsetter oss for. Madsen (2010) tar opp denne problemstillingen og hevder at psykologien har gått i ledtog med nyliberalistisk ideologi i å legge alt ansvar på enkeltindividet, istedenfor f.eks. på samfunnsforhold. Hvorfor klage på arbeidsforhold hvis du selv kan velge hvordan du vil reagere på dem? Det er vanskelig å sette egne følelser opp mot økt effektivitet hvis du mener at dine følelser er ene og alene ditt ansvar. Dette kan etter mitt syn legge urimelige krav på enkeltindividet.

Det jeg vel vil fram til er at selv om det kanskje teoretisk er mulig å påvirke sine følelser på nesten ubegrensede måter, er det kanskje hverken realistisk i praksis eller til og med ønskelig. Gjennom måten vi reagerer på i ulike situasjoner former vi de normene som gjelder i samfunnet. Følsomhet kan bidra til å gjøre samfunnet mer menneskelig. Når man snakker om valg og følelser mener jeg derfor det er viktig å se på den enkelte situasjon, og muligens også gjøre et verdimessig valg ifht. hva man synes er rimelig å kreve både av seg selv og andre.


Referanser
-Casemore, R., Tudway, J., 2012. Person-centred Therapy and CBT. Siblings not Rivals. Los Angeles, London, Singapore, Washington DC: SAGE Publications Ltd.
-Elliott, R., Watson, J. C., Goldman, R. N., Greenberg, L. S., 2004. Learning Emotion-focused Therapy. The process-experiental Approach to Change. Washington, DC: American Psychological Association.
-Madsen, O. J., 2010. Den terapeutiske kultur. Oslo: Universitetsforlaget AS.
-Monsen, J. T. (2006, 2010-12). Notater fra kurs (Spesialisering i klinisk voksenpsykologi, Utdanning i affektbevisthetsmodellen).
-Monsen, J. T. (2000). Vitalitet, psykiske forstyrrelser og psykoterapi. Utdrag fra klinisk psykologi. Tano AS.
-Totton, N., 2010. The Problem with the Humanistic Therapies. London: Karnac Books Ltd.




Hva vil det si å bli trodd? Om mentaliseringsteori, psykisk ekvivalens og konstruktivisme


Les det gule avsnittet:

fra Karterud, S., Wilberg, T., Urnes, Ø.(2010) Personlighetspsykiatri. Oslo: Gyldendal



Hvordan forstår dere denne situasjonen? Slik jeg forstår den har vi her en pasient som har opplevd noe i en gruppe, og en individualterapeut som stoler mer på gruppeterapeutens fortolkning av situasjonen enn pasientens. Når pasienten da opplever å ikke bli trodd sier de at han befinner seg i psykisk ekvivalens-modus, det vil si at han ikke forstår at hans oppfatning av virkeligheten er avhengig av fortolkning.... 

Hva vil det si å bli trodd? Slik jeg har pleid å oppfatte begrepet å bli trodd innebærer det at andre stoler på måten du har oppfattet en situasjon på, altså anser den som rimelig og pålitelig. En annen måte å oppfatte det å bli trodd på er at den andre ikke tror du bevisst lyver. Når man imidlertid i dagligtalen sier f.eks. "Jeg tror ikke på Gud" impliserer det ikke nødvendigvis at de kristne lyver. Det kan også bety at de tar feil. Hva med utsagnet "Jeg tror ikke på Arne"? Må det bety at Arne lyver, eller kan Arne ha misforstått eller sett syner? La oss i at Arne hevder å ha bli bortført av romvesener. Hvis man ikke tror Arne, lyver han nødvendigvis?

Dette blir kanskje ordkløveri, men mitt poeng er at det blir det kanskje for pasienten også. Hvis man har opplevd noe i en gruppe og terapeuten forstår det annerledes kan det være helt naturlig å formulere seg som at man ikke blir trodd, uten at det nødvendigvis betyr at man er i psykisk ekvivalens-modus. Ifølge Killingmo (1995) og en rekke spedbarnsforskere er det å få bekreftelse på sin egen oppfatning av virkeligheten et grunnleggende menneskelig behov. Man kan forstå at ens oppfatning er avhengig av fortolkninger og likevel ha en mening om hvilken fortolkning man anser som mest rimelig, samt reagere følelsesmessig på at andre (som ikke en gang var i situasjonen!) ikke stoler på ens fortolkning. Eller kan man det i henhold til Mentaliseringsteori? Er mentaliseringsteoretikerne radikale konstruktivister som hevder at en objektiv virkelighet ikke ekstisterer, og at derfor ingen fortolkning kan være nærere sannheten enn en annen?

Hva skal til for at en pasient som har en overbevisning om noe ikke havner i "psykisk ekvivalens"-boksen? Holder det å si at "teoretisk sett kan jeg ta feil, men jeg tror ikke jeg gjør det her"? Eller kan man ikke ha sterke overbevisninger? Må man alltid uttale seg med forbehold? Ifølge Bateman og Fonagy (2006) er psykisk ekvivalensmodus kjennetegnet av ".. a strong if inappropriate conviction of being right that makes entering into Socratic debates mostly unhelpful" (Bateman & Fonagy, 2006, s. 22). Hvem er det som avgjør om en overbevisning er upassende? Terapeuten? Det er noe potensielt undertrykkende i å stemple sterke overbevisninger som mentaliseringssvikt. Når jeg leser mentaliseringsteori får jeg inntrykk av at det er veldig lett å havne i den kategorien. For lett? Hva mener dere?


Ref;
Bateman, A., Fonagy, P. (2006). Mentalization-based Treatment for Borderline Personality Disorder. A practical Guide. Oxford: University Press.
Karterud, S., Wilberg, T., Urnes, Ø.(2010) Personlighetspsykiatri. Oslo: Gyldendal 

Killingmo, B. (1995). Affirmation in Psychoanalysis. International Journal of Psycho-Analysis, 76, 503-518.