Informasjonskapsler

Denne siden inneholder informasjonskapsler.

søndag 27. oktober 2013

Har norsk arbeidsliv en flat struktur?

Det snakkes ofte om at norsk arbeidsliv har så flat struktur i forhold til andre land, senest i dagens Aftenposten (v Jeanette Sjøberg). Utenlandske arbeidstakere legger merke til den store muligheten for medbestemmelse og at "alle kan komme med ideer uavhengig av alder eller erfaring" (Paolo Ramalho fra Portugal). "Jeg vil beskrive den norske arbeidskulturen som demokratisk, der alle får komme med sin mening"(Christina Parvulescu fra Romania). Det stemmer sikkert at mange andre land har mer hierarkiske kulturer enn Norge, og i norsk skole og norske utdanningsintsitusjoner oppmuntres man stort sett til selvstendig kritisk tenkning.

Selv opplevde jeg imidlertid en ganske stor overgang fra utdanningsinstitusjoner til arbeidsliv, som jeg synes det snakkes lite om i norsk offentlighet. Da snakker jeg ikke om innordning etter arbeidsplassens regler og eget og kollegaers ansvarsområde; men rommet for å ha egne meninger og uttrykke disse uten negative sanksjoner. Jeg har fått ett og annet signal opp igjennom om å "passe meg" for de som har størst makt på avdelingen, i form av å unnlate å uttrykke saklig uenighet. Da går det ikke på innholdet i mine argumenter, eller måten jeg uttrykker de på, men på hvem jeg argumenterer mot. Noen ganger er advarselen uttrykt som et velment råd for mitt eget beste, andre ganger som et mer normativt påbud om å være mer ydmyk. De akademiske og demokratiske idealene og Jurgen Habermas` prinsipp om kraften i de bedre argumenter virker å ha liten gyldighet i visse deler av arbeidslivet. Jeg har lurt på om jeg var litt naiv som nyutdannet, men når jeg leser avisartikler om norsk arbeidsliv synes jeg ikke det er så rart at jeg var det.

En bakside ved den flate strukturen som ofte nevnes  er utydelig ledelse. Kanskje er det den utydelige ledelsen som gjør at strukturen ikke blir så flat likevel, men at det derimot blir den sterkestes rett som rår? Selv har jeg opplevd at når jeg har forsøkt å løfte uenighet opp til ledelsesnivå, har ikke ledelsen villet ta i problemstillingen med ildtang. Dermed er det blitt den med størst pondus og prestisje som har fått viljen sin, selv om denne ikke har hatt noen formell myndighet over meg. Dette har gått ut over min mulighet til å ivareta mitt ansvar og mine pasienter.

Det må nevnes at dette fenomenet ikke har vært like utpreget på alle arbeidsplasser, men jeg har opplevd det ofte nok til at jeg har endret min oppfatning av norsk arbeidsliv etter at jeg kom ut i arbeidslivet selv.

Er det flere enn jeg som har opplevd denne overgangen mellom utdanningsinstitusjoner og arbeidsliv? Er det eventuelt noe som er spesielt for helsevesenet? Hvorfor snakkes ikke dette mer om? Er det fordi det er så mye verre andre steder? Gjør kontrasten til andre land oss blinde for spriket mellom idealer og faktiske forhold i arbeidslivet her i landet?

fredag 25. oktober 2013

"Kos med misnøye"

Begrepet "Kos med misnøye" blir ofte nevnt i diskusjoner om arbeidsmiljø, og defineres ihht. Svare og Klemsdal (2011) som at man slutter å diskutere en utfordring konstruktivt og isteden bare snakker om hvor håpløst alt er. "Noen ganger kan det til og med virke som folk har en egen glede ved å "klage" på denne måten" (Svare & Klemsdal, 2011).

Hvilken funksjon har slik klaging for folk? En viktig funksjon tenker jeg er bekreftelse. Behovet for bekreftelse av egen virkelighetsoppfatning ansees av mange for å være et grunnleggende menneskelig behov (Killingmo, 1995). Dette behovet tenker jeg naturlig øker i konfliktsituasjoner, hvor det er en kamp mellom ulike virkelighetsoppfatninger. Bekreftelse på egen virkelighetsoppfatning gir økt trygghet og er en viktig forutsetning for ulike former for mestringsstrategier. En vanlig inndeling av mestringsstrategier er hhv. emosjonsfokusert mestring og problemfokusert mestring (Atkinson, Atkinson, Smith, Bem & Nolen-Hoeksema, 1996). Problemfokusert mestring er å forsøke å påvirke forholdene ute i verden. Emosjonsfokusert mestring er å jobbe med hvordan man tenker og føler omkring situasjonen (f.eks. "Det jeg ikke jeg som er utilstrekkelig, det er kravene som er vanskelige å innfri"). Når man blir konfrontert med en vanskelig situasjon vil de fleste mennesker ta i bruk begge former for mestringsstrategier (Atkinson et al., 1996).

Når folk snakker nedsettende om "kos med misnøye" er jeg redd de overser betydningen av emosjonsfokusert mestring. Hvis ansatte i en bedrift blir utsatt for urimelige krav og ikke snakker sammen om det, er det lett at den enkelte tror at alle de andre mestrer dette helt fint, det er bare jeg som ikke strekker til. Dermed individualiseres et problem som egentlig hører hjemme på systemnivå, og man risikerer at den enkelte bukker under for presset. Lufting av problemer, eller "klaging", kan være en hjelp til å sortere hvor ting hører hjemme. Hvis man får bekreftelse på at andre opplever de samme vanskelighetene er det naturlig at man opplever glede og lettelse, og jeg synes ikke dette skal mistenkeliggjøres som at man er ute etter å forsure arbeidsmiljøet. Noen av de som klager er kanskje det, fordi de har et horn i siden til sjefen eller autoriteter generelt, men langt i fra alle. Åpen og ærlig lufting av problemer øker også sjansen for at noen tar tak i problemet i form av problemfokusert mestring.

Personlig har jeg mest tro på å oppmuntre til åpen og ærlig kommunikasjon, både om positive og negative forhold.

lawinquebec.wordpress.com


Ref::
Atkinson, R. L.; Atkinson, R. C.; Smith, E. E.; Bem, D. J.; Nolen Hoeksema, S. (1996). Hilgard`s Introduction to Psychology. Twelth Edition. Forth Worth, Philadelphia, San Diego, New York, Orlando, Austin, San Antonio, Toronto, Montreal, London, Sydney, Tokyo: Harcourt Brace College Publishers.
Killingmo, B. (1995). Affirmation in Psychoanalysis. International Journal of Psycho-Analysis, 76, 503-518.
Svare, H., Klemsdal, L. (2011). Mestring i arbeidslivet. Håndbok for mestringsgrupperwww.afi.no

lørdag 19. oktober 2013

Vår nye likestillingminister

I et intervju med NRK fra mai 2011 sier Solveig Horne (FRP) at jentene [som blir voldtatt] har like mye ansvar som guttene (referert på VG-nett). Når hun prøver å bøte på dette i Aftenposten 18.10.13 "presiserer" hun at det alltid er overgriperen som har ansvaret i slik saker, og at et nei er et nei. Dette er vel og bra, men jeg savner en innrømmelse av at hun har skiftet mening fra at begge har like mye ansvar. Videre legger hun til at jenter må få kle seg akkurat som de vil, men at de må være generelt forsiktige og helst gå to og to sammen.

Vi har altså fortsatt frihet i hvordan vi kler oss, men ikke lenger bevegelsesfrihet?!! Hva mener du egentlig Horne, at hvis vi beveger oss fritt og uten følge, så er vi medskyldige hvis vi blir voldtatt?!!



PS: Datoene på alle kommentarene til dette innlegget er ikke korrekte fordi noen er sakset inn fra en annen bloggerprofil.