Informasjonskapsler

Denne siden inneholder informasjonskapsler.

fredag 31. januar 2014

Hjelpernes fallgruver

Grete tar i sin kommentar til mitt forrige innlegg opp et viktig tankekors: "Jeg synes det er et merkelig fenomen at mange psykologer har fått meg til å føle meg så liten, mens jeg kan ha snakket med andre mennesker med veldig ulik bakgrunn og utdanning, men som likevel kan få meg til å føle meg så møtt og sett, selv om de ikke har en døyt av psykologiske eller medisinske studiepoeng."

Selv om man i terapiforskning generelt finner god effekt av psykologiske behandlingsformer (Lambert, 2013) viser forskning på sammenhengen mellom terapeuters utdanning/erfaring og resultatet for pasientene svake og variable resultater (Beutler et al., 2004). Dette virker både lite intuitivt og litt urovekkende for faget. I beste fall tyder det på at vi ikke har klart å identifisere hva som gir mest utslag og hvordan dette best måles. Andre muligheter er at det er faktorer i utdanning, arbeidsforhold, seleksjon av terapeuter eller maktforhold mellom behandler/pasient som trekker i negativ retning.

Terapi kan være sårbart og utfordrende. Man skal snakke om det man strever med - sine svakeste sider; og få hjelp til å forstå hvordan det henger sammen og hva man kan gjøre med det. Dette innebærer ofte å bli konfrontert med sider ved seg selv eller sine opplevelser man ikke er klar over eller som man aktivt skyver unna fordi det er smertefullt og skremmende. En terapeut skal gå inn i disse utfordringene, hvor venner og familie kanskje i større grad viker unna eller stryker en med hårene. Dette kan i seg selv bidra til at man oftere føler deg liten i en behandlingssituasjon enn i sitt øvrige liv. Imidlertid burde en terapisituasjon også være en gyllen anledning til å bli møtt og sett. En terapitime er eksklusiv tid satt av med en person som er der kun for å forsøke å forstå og hjelpe deg.
 
I  min første jobb som psykolog ble jeg sjokkert over hvordan pasientene ofte ble møtt - eller snarere ikke møtt. Jeg jobbet på en akuttpsykiatrisk post med stort press og hyppig overbelegg. Det var et evig jag om å få pasienter raskt ut igjen eller videre i systemet, for å frigjøre plasser til nye innleggelser. Jeg opplevde at pasientene veldig lett ble mistenkeliggjort eller tolket i verste mening. Hvis de snakket om selvmordstanker og/eller at de var redde for å bli sendt hjem ble det veldig raskt tolket som manipulering, og jeg syntes det var vanskelig å få tak i grunnlaget for disse vurderingene. En av mine første pasienter ble tolket slik av mine kollegaer. De mente han kunne sendes hjem, men han ville gjerne overføres til en DPS-post han hadde god erfaring med fra tidligere. Siden jeg ikke forsto mine kollegaers grunnlag for å ikke ta hans bekymring på alvor fikk jeg ordnet en overføring til DPS, som han ønsket. Noen uker senere hang han seg under permisjon fra denne døgnposten. Jeg fikk altså ikke reddet denne mannen, selv om jeg lyttet til hans ønsker. Jeg er i ettertid likevel glad for at jeg tok ham på alvor. Jeg opplevde mange ting i denne jobben som jeg stusset over. Pasienter fikk bråseponert smertestillende med begrunnelsen "Fibromyalgi er det bare hysteriske damer som får". En pasient som først hadde blitt bedt om å skrive ned en vond drøm ble møtt med "Vi er ikke interessert i følelsene dine, vi er interessert i handlingsforløpet." Overleger formante miljøpersonalet om å "bruke hodet og ikke hjertet." Heldigvis har det ikke vært på den samme måten andre steder jeg har jobbet. Dog er jeg av og til redd for at jeg blir mer blasert med årene...

Å stå i press
Jeg har tenkt en del på hvorfor det ble en slik kultur på den arbeidsplassen, og tror at mye kan handle om press. Det er flere typer press på en akuttpost. Pågangen er en ting, behovet for raske avgjørelser en annen. En tredje pressfaktor er all lidelsen og suicidaliteten man må forholde seg til. En måte å mestre slikt press på er gjennom forenkling. "Fibromyalgi finnes ikke", "Mennesker med personlighetsforstyrrelser manipulerer", "Bruk bare hodet og kutt ut hjertet" etc. En måte å beskytte seg mot andres lidelse på kan være gjennom devaluering og mistenkeliggjøring.

Jeg tror og håper at det finnes mange akuttposter som fungerer bedre enn den jeg jobbet på. Elementer av de samme pressfaktorene finner man imidlertid i større eller mindre grad i alle deler av psykisk helsevern. Det er derfor trolig at man også vil finne igjen de samme mestringsstrategiene flere steder.

Å romme usikkerhet
En annen utfordring med denne bransjen er at det finnes få absolutte svar og lite universell enighet. En og samme pasient oppfattes ofte svært forskjellig av ulike behandlere og i ulike behandlingsmiljøer. Behandlere må derfor tåle høy grad av usikkerhet i sine daglige avgjørelser. På samme tid synes jeg ofte at faget vårt fremstilles som mye mer sikkert enn det er. Dermed er det lett for den enkelte behandler å føle at det er jeg som ikke strekker til, som mangler oversikt etc. Derfor ble jeg glad for at 22. juli-rettssaken så ettertrykkelig satte søkelyset på at psykiatri ikke er noen eksakt vitenskap. Jeg håper at det kan bidra til både en generelt større ydmykhet, og til at den enkelte behandler lettere kan romme usikkerheten uten å henfalle til skråsikkerhet.

Brillene vi ser med
Teoriene våre om psyken fungerer på sitt beste som verktøy for å forstå pasientene bedre. Imidlertid tror jeg det er en ganske stor fare for at vi for ivrig klamrer oss til teorier i en usikkert felt, og at de dermed står i veien for å se det unike mennesket vi har foran oss. Teorier er derfor et tveegget sverd. Som jeg har påpekt flere steder i bloggen, tror jeg også mange av våre teorier er langtfra fullkomne. Likevel klarer vi oss ikke helt uten teorier. Lekfolk har også sine teorier om livet og mennesket. Igjen er det viktig med ydmykhet. I en presset hverdag kan det være en utfordring.

Oss og dem
Psykiske vanskeligheter er allmennmenneskelige fenomener. Møtet med mennesker som strever kan konfrontere oss med egne svakheter. Mange har vanskelig for å romme dette, og får behov for å trekke et skarpt skille mellom "oss friske" og "de syke". Dette skaper avstand, og minsker muligheten for et godt mellommenneskelig møte.

Makt
En behandlingsrelasjon er en ujevn relasjon. Pasienten skal åpne seg og vise sine svake sider, behandleren skal vurdere og diagnostisere, avgjøre behandlingsopplegg og eventuelt skrive erklæringer som utløser rettigheter. Som behandlere i psykisk helsevern får vi en enorm definisjonsmakt som følger av de oppgavene vi har. Ordene vi uttaler i yrkessammenheng får en ekstra tyngde. Dette må vi ha ærefrykt for. Hvis vi glemmer hvilken makt vi har er det lett å såre. Hvis vi blir sinte eller føler oss truet kan vi bli fristet til å misbruke denne makten. I verste fall oppsøker man yrket fordi man liker å bruke slik makt.

Det finnes altså en rekke fallgruver for helsepersonell.  Heldigvis tyder likevel forskningen på at de fleste blir bedre i terapi. Imidlertid er det også noen som blir verre. Dette må tas alvorlig. Pasienter må bli hørt. Teorier og diagnoser må ikke få karakter av fordommer. Vi møter mennesker på sitt mest sårbare, og dette innebærer er stort ansvar. Vi må være ydmyke. Kanskje innebærer det at vi må nedjustere forventningene til hvor mye vi kan uttale oss om?


Kilder:
-Beutler, L. E., Malik, M., Alimobamed, S., Harwood, T. M., Talebi, H. Noble, S., Wong, E. (2004). Therapist Variables. I M. J. Lambert (Ed.), Bergin & Garfields Handbook of Psychotherapy and Behavior Change. Fifth Edition. New York: John Wiley & Sons, Inc. 
-Lambert, M. J.(2013). The Efficacy and Effectiveness of Psychotherapy. I M. J. Lambert (Ed.), Bergin & Garfields Handbook of Psychotherapy and Behavior Change. Sixth Edition. Hoboken, New Jersey: John Wiley & Sons, Inc.

søndag 26. januar 2014

De verdig trengende - om diagnoser igjen

Diagnoser har ulik popularitet. ADHD (eller hyperkinetisk forstyrrelse) og bipolar lidelse er slagkraftige diagnoser i vårt samfunn og velferdssystem. Man ber ikke en med bipolar lidelse om å ta seg sammen. Har du emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (eller den amerikanske varianten Borderline personlighetsforstyrrelse) derimot, kan det stille seg annerledes. I et foredrag av Christian Schlüter i 2013, blir dette nevnt som et mulig argument for å putte emosjonell ustabilitet inn under det bipolare spektrum; i form av bl.a. at de slipper stigma med å få en UPF diagnose, mindre innblanding fra forsikringsselskapet, og at de slipper selvanklager. Fra leger har jeg også hørt at personlighetsdiagnoser er lite gunstig som grunnlag for søknad om sykepenger uavhengig av funksjonsnivå (uten at jeg helt har fått dette bekreftet).

For meg er dette et stort tankekors. Personlighetsforstyrrelser er forbundet med funksjonstap og vanskeligheter på en rekke livsområder. De antas å henge sammen med både medfødt sårbarhet og miljøfaktorer i form av oppvekstbetingelser, tilknytning til omsorgspersoner, overgrep og traumer.

Det virker som det er en mer eller mindre uuttalt forestilling om at personlighetsforstyrrelser er mer selvforskyldt og gir mindre rett til hjelp enn for eksempel bipolare lidelser, samt at denne forestillingen har nokså store konsekvenser for dem det gjelder. På den andre siden skal diagnosesystemet vårt være deskriptivt og uavhengig av årsak. Det er blitt forsket mye på diagnoser, og det er funnet en rekke statiske forskjeller mellom grupper; men kategoriene i seg selv er omdiskutert mtp. validitet og reliabilitet, og man kan i liten grad slutte fra diagnose til årsak/prognose på individnivå (Bentall, 2003).

Likevel er det noen forskjeller som fortjener overveielse.

1. Gener
 Man finner forskjeller i betydningen av genetiske faktorer mellom ulike diagnosekategorier. Selv om metodene og resultatene er omstridt (Fosse, 2013), den genetiske sårbarheten man finner er nokså uspesifikk hva angår diagnose (Bentall, 2003), man ikke har klart å identfisere entydig den eller de involverte genene, og tvillingstudier av alvorlige psykiske lidelser som shizofreni og bipolar lidelse viser at miljøfaktorer også er av stor betydning (Bentall, 2003); er det ting som tyder på at f.eks. bipolar lidelse er mer avhengig av gener enn f.eks. emosjonelt ustabil personlighetsforstyrelse. Konkordansraten mellom eneggede tvillinger er hhv. 56 % for bipolare lidelser (Bentall, 2003) og 35 % for Borderline pf. (Ogrodniczuk). Dette betyr at om lag halvparten av de som arver genene for bipolaritet utvikler en bipolar lidelse (Bentall, 2003). Det er dermed intet en-til-en-forhold mellom gener og psykiske lidelser, flere faktorer må spille inn for å utvikle en lidelse. Like fullt, det kan se ut til at det ved noen former for genetisk sårbarhet skal litt mindre til enn ved andre.

Rettferdiggjør dette forskjellene i hvor stigmatiserende en diagnose blir, og hvor lett det er å få velferdstjenester og forsikringsutbetalinger, og hvor mye  selvanklager det genererer? Er man mer skyld i overgrep og omsorgssvikt i barndommen enn i medfødt sårbarhet? De fleste vil vel svare nei på dette, så her må det flere forklaringer til.

2. Hvem du er og hva du har
 Det er noe veldig nærgående ved begrepet "personlighetsforstyrrelse". Det er ikke bare et symptom du har eller "blir rammet av", det handler om hvem du er; dine stabile personlighetstrekk fra tidlig voksen alder.

Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse beskrives slik i ICD-10:
"Personlighetsforstyrrelse kjennetegnet ved en klar tendens til å handle impulsivt, uten å tenke på konsekvensene. Stemningsleiet er uforutsigbart og svingende. Pasienten har en tendens til sterke følelsesutbrudd og manglende evne til å kontrollere eksplosiv atferd. Det foreligger også en tendens til kranglete oppførsel og konfliktsøkende atferd, særlig hvis impulsive handlinger blir hindret eller kritisert. To typer kan skilles ut: den impulsive typen, som hovedsakelig kjennetegnes ved manglende følelsesmessig stabilitet og impulskontroll, og den ustabile typen, som i tillegg kjennetegnes ved forstyrrelser i selvbilde, mål og indre verdier, kronisk tomhetsfølelse, intense og ustabile interpersonelle forhold, og ved en tendens til selvdestruktiv atferd, herunder selvmordshandlinger og -forsøk."

Bipolar affektiv lidelse beskrives slik:
"Lidelsen kjennetegnes av to eller flere episoder der pasientens stemningsleie og aktivitetsnivå er betydelig forstyrret. Forstyrrelsen består noen ganger i hevet stemningsleie (oppstemthet) og økt energi og aktivitet (hypomani og mani) og andre ganger i senket stemningsleie (nedstemthet) nedsatt energi og aktivitet (depresjon). Gjentatte episoder av bare hypomani eller mani skal klassifiseres som bipolar lidelse."
Oppstemte perioder kan bli plagsomme for omgivelsene og kan også oppfattes som uhøflighet/hensynsløshet: ..."Irritabilitet, innbilskhet og brautende atferd/opptreden kan erstatte den mer vanlige euforiske utadvendthet." ..."Selvfølelsen er ofte økt, med grandiositet og overdreven selvtillit. Tap av normale sosiale hemninger kan føre til atferd som er lettsindig, dumdristig eller upassende og utypisk for personen."  

Imidlertid er disse, som nevnt, utypiske for personen. Personlighetsforstyrrelser kategoriserer snarere det som er typisk for personen. Dette tror jeg har stor betydning for hvordan vi plasserer ansvar. Kan man ta ansvar for sine egne handlinger når "man ikke er seg selv"? Har man større ansvar hvis man er dysfunksjonell mer jevnt over? Jeg er usikker på om man kan si noe generelt om dette.

3. Det mellommmenneskelige
Personer som får diagnosen emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse er sårbare i relasjoner. Dette gjør at de lett blir vanskelige å ha med å gjøre. Siden de ikke er så åpenbart "syke" som en bipolar gjerne er (som jo åpenbart ikke er seg selv) er det både vanskeligere å verge seg mot angrep fra dem, og lettere å forvente mer "rasjonell" eller behersket oppførsel fra dem. Imidlertid vet man at de med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse kan ha et stort lidelsestrykk og ofte føler seg desperate og overveldet. Relativt mange har også traumer og overgrep i bagasjen. Er det da rimelig med dette skarpe skillet i hvor mye ansvar man tilskrives i de ulike diagnosekategoriene?

Jeg er redd det skapes en del fordommer rundt ulike diagnoser, som er både svakt fundert og for lite diskutert. En del ting bare blir gjentatt så mange ganger at man begynner å ta det for gitt, uten å lenger undersøke grunnlaget for det. For ikke mange år siden ble schizofreni ansett som en nærmets uhelbredelig sykdom man bare måtte lære seg å leve med. Langtidsstudier tyder imidlertid på at prognosen for både schizofreni og bipolare lidelser er veldig uforutsigbar, og en betydelig andel blir helt friske etter hvert, anslagsvis en tredjedel ved schizofreni (Bleuler, 1978; Ciompi, 1980; ref. i Bentall, 2003), og en tendens til noe høyere andel ved bipolare lidelser (Bentall, 2003). Den profilerte psykologen og tidligere schizofrene Arnhild Lauveng fikk i sin tid avslag om opphold på en avdeling med begrunnelsen at hun hadde for lite behandlingsmessig endringspotensiale. Noen år senere kom hun tilbake til den samme avdelingen som stipendiat - for å samle inn data til doktorgraden sin. Snakk om triumf over determinismen! Lauveng har senere fått høre at hun ikke kan ha vært "ordentlig shizofren", siden hun har kommet seg så bra. Hun ble imidlertid vurdert som temmelig "ordentlig schizofren" da hun var syk. Dette er et eksempel på hvordan sammenblanding av diagnosekriterier og erfaringer eller fordommer kan føre til sirkulær resonnering om f.eks. prognose. Hvis du tror at shizofreni er en uhelbredelig sykdom, kan ikke den tredjedelen som ble frisk ha vært "ordentlig" schizofren.

Min kampsak er at vi må skille. Vi må skille mellom kategori (hvor vi forholder oss objektivt til diagnosekriteriene), statistiske resultater på gruppenivå og individet vi har foran oss. Hvem som er "verdig trengende" og på hvilken måte er vanskelig å si ut fra diagnosen.

fra www.napha.no


Kilder:

-Bentall; R. P. (2003). Madness Explained. Psychosis and Human Nature. London: Penguin Books.
-Fosse, R. (2013). Psykoseforståelse: Et kritisk blikk på tvillingstudier. Tidsskrift for norsk psykologforening. 50. 11: 1089-1097.
-Lauveng, A. (2010?). Foredrag.
-Ogrodniczuk,  J. S. Bordeline personality disorder. International encyclopedia of rehabilitation. http://cirrie.buffalo.edu/encyclopedia/en/article/223/
-Schlüter, C. (2013). Foredrag om Bipolar 2 og Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse.  http://www.oslo-universitetssykehus.no/omoss/avdelinger/personlighetspsykiatri-nasjonal-kompetansetjeneste/Documents/Microsoft%20PowerPoint%20-%20Bipolar%202.pdf

tirsdag 21. januar 2014

Å be om hjelp

Velferdssystemet vårt er på sett og hvis ganske enkelt: Man deler inn i de som er syke og får trygd, de som  har mistet jobben og får dagpenger; og de som ikke har noen jobb, men i prinsipp kan ta en hvilken som helst jobb, og får et eksistensminimum på sosialstønad.

Hvem er syk nok til å få trygd? Det er det svært ulike meninger om. Særlig når det kommer til psykiske lidelser. Noen psykiske lidelser er i tillegg selvundergravende i sin natur. En deprimert person tynget av skam, følelse av verdiløshet og urimelig skyldfølelse vil lett kunne tenke at de bare må ta seg sammen, at de ikke har rett på noe, at alt er deres egen feil etc. Har de i tillegg dårlig kontakt med egne følelser har de vanskelig for å forklare både for seg selv og andre hvorfor ting blir så vanskelig. De vil ikke be om hjelp. Evnen til selvempati svekkes ved mange psykiske plager.

Som helsepersonell er vi i stor grad avhengig av hva pasientene forteller oss når vi gjør våre vurderinger. Noen ganger kan vi imidlertid ha en ide om at pasientens fremstilling av situasjonen ikke er helt rettferdig mot dem selv. Det kompliserte er at dette ikke bare er et helsespørsmål; det er også et moralsk spørsmål, et politisk spørsmål og et filosofisk spørsmål (ansvar og fri vilje). Helsepersonell er ofte uenige seg imellom. Man vil jo ikke sykeliggjøre folk mer enn nødvendig heller. Noen trenger oppmuntring til å tro på at de kan klare ting. Å mestre et arbeid kan være gull verdt for den psykiske helsen. Arbeid kan være både oppbyggende og nedbrytende, avhengig av hvor tilpasset det er til personens ressurser og yteevne.

Imidlertid er det Nav som avgjør, og de hører ikke alltid på oss helsepersonell....  Nav må på sin side være på vakt mot at ytelsene deres blir misbrukt. Mennesker med svekket selvempati og overdreven skyldfølelse kan lett bli urettmessige ofre for denne jakten, både fordi de selv lett plasserer seg i kategorier som latsabb, egoist og pyse; og fordi de da også kan komme til å fremstå på den måten overfor Nav. Dermed får de et avslag fra Nav som kanskje bekrefter denne selvoppfatningen, i tillegg til de økonomiske vanskelighetene det medfører.

Nok et eksempel på at man må være frisk for å være syk. De som er i stand til å være sin egen advokat og stole på at de har en eksistensberettigelse og kan be om ting, har mye større sjanse til å få hjelp. Dette er et stort dilemma ved alle helseproblemer som ikke kan måles på en objektiv måte.

tirsdag 14. januar 2014

Disse diagnosene...

Det er noe forunderlig med denne kategoriseringen vår. Tanken bak dagens offisielle diagnosesystemer for psykiske lidelser (DSM og ICD) var å gruppere lidelser mht. spesifikke atferdsmessige symptomer, uten å implisere noe om årsak eller behandling. Intensjonen var å beskrive hva klinikere observerer vedrørende personer med psykologiske problemer på en måte som sikrer presis kommunikasjon mellom helsepersonell (Atkinson et al., 1996). Diagnoser skulle altså være et praktisk verktøy for klassifikasjon, et slags felles språk.

Dette praktiske verktøyet ser imidlertid ut til å ha fått sitt eget liv. Ifølge Tor-Johan Ekeland (2003) har antallet diagnoser i det Amerikanske DSM-systemet økt med om lag 300 % siden første utgave i 1952 til DSM-4-utgaven av 1994. I den nyeste DSM-5 fra 2013 skal det visstnok være enda flere. Med økende kompleksitet i system følger økende kompleksitet i bruk. Diagnostisering er blitt et tidssluk i psykisk helsevern. For å effektivisere oss sendes vi på kurs i differensialdiagnostikk. Her sitter mengder av dyktig helsepersonell i timesvis og lærer hvordan de skal skille mellom de mange overlappende diagnosene.

Diagnosesystemene er blitt kritisert for en mengde problemer: Manglende reliabilitet og validitet er en del av bildet (Bentall, 2003). Ulike klinikere gir ulike diagnoser til samme pasient. I tillegg kommer diagnosekategoriene dårlig ut i faktoranalyser, dvs. kartet stemmer ikke med terrenget. Man gjenfinner i liten grad de samme sammenstillingene av symptomer hos virkelige mennesker som i diagnosebøkene. Prognose står det heller ikke så bra til med. Ifølge Bentall (2003) er diagnoser marginalt bedre enn horoskoper i å forutsi forløpet for enkeltindivider. Noe av det viktigste er kanskje at diagnoser kommer dårlig ut som prediktor for valg av effektiv behandling (Wampold, 2001).

Det som kanskje er enda mer grunnleggende er at vi i vår omgang med diagnoser synes å ofte glemme hva som er de psykiatriske diagnosenes opphav, nemlig avstemninger i kliniske komiteer, sterkt påvirket av de til enhver tid gjeldende politiske strømninger (f.eks. er homofili-diagnosen og SM-diagnosen fjernet etter politiske kamper). Hva som blir en diagnose eller er normalt, hva som er med under en diagnose eller ikke, blir avgjort gjennom avstemning. Som Tor-Johan Ekeland sier det: Systemet er bygget på empiri om konvensjoner - en empirisk systematisering av sosiale konstruksjoner innenfor psykiatrilauget framført gjennom avstemning og konsensus i oppnevnte komiteer (Ekeland, 2001). Symptomgruppen trenger ikke engang medføre problemer, jamfør F30.0. Hypomani i det europeiske klassifikasjonssystemet ICD-10: "Lidelse kjennetegnet ved vedvarende lett heving av stemningsleiet, økt energi og aktivitet, som regel en sterk opplevelse av velvære og fysisk og psykisk effektivitet. Økt omgjengelighet, pratsomhet, overdreven fortrolighet, økt seksuell energi og redusert søvnbehov er ofte til stede, men ikke i en slik grad at det fører til alvorlige vansker i arbeidet eller til sosial avvisning. Irritabilitet, innbilskhet og brautende atferd/opptreden kan erstatte den mer vanlige euforiske utadvendthet. Forstyrrelsene i stemningsleie og atferd ledsages ikke av hallusinasjoner eller vrangforestillinger."

I psykiatrien nå til dags legges det stor vekt på at alle pasienter skal få en skikkelig utredning når de begynner i behandling. Pasienten møter opp og forteller om hva de sliter med. Så kjøres de gjennom mølla. Da går de gjennom intervjuer angående en klekkelig dose av alle de symptomene som eksisterer i våre godt over 300 psykiatriske diagnoser. Så må de puttes inn under de rette diagnosene (for det er gjerne flere, siden diagnosene våre treffer så dårlig på virkelige personer). For meg (som gjerne er på utreder-siden) føles det litt som om jeg plukker dem fra hverandre for så så sette dem sammen igjen på vår måte. Det føles ikke helt greit. Hadde jeg identifisert noe annet enn konvensjoner hadde det kanskje vært greiere. Mer meningsfullt.

Dagens diagnosesystem er en merkelig hybrid. Det er noe som prøver å være noe annet. Det skulle være et felles språk, et kommunikasjonsverktøy. Men for å fungere som det måtte det vært enklere. Og mindre overlappende. Og mer reliabelt. Ellers oppegående fagfolk skulle ikke behøvd endeløse møter, kursing eller lange rettssaker for å bli enige om diagnose - stort sett (22. juli-rettssaken mener jeg var en meningsfull diskusjon om en viktig distinksjon). Det skulle vært enkelt i bruk, så vi kunne bruke energien vår på å forstå enkeltindividet, utover hvilken gruppe vi skal putte det i.

Hvis det skal ha en mening med denne fininndelingen måtte vi gått mer grunnleggende til verks enn dagens dårlig faktoranalyserte, deskriptive system. Kanskje tatt utgangspunkt i utløsende faktorer/årsaker, tilknytningsmønstre, faktoranalyser av ulike pasienters egne problembeskrivelser... Da hadde kanskje diagnosen kunnet fortelle oss noe mer, og dermed ville den oppmerksomheten den i dag får vært mer berettiget.

Bentall (2003) foreslår kort sagt å rett og slett forholde seg til de problemene pasienten forteller om. Enkelt og greit. Ikke forsøke å dytte dem inn i kategorier. Kanskje det enkleste er det beste, også på dette området?

Jeg avslutter med Bentalls (2003) Post-Kraepelinske manifest. Jeg synes det har mye for seg:





Referanser:
-Atkinson, R. L., Atkinson, R. C., Smith, E. E., Bem, D. J., Nolen-Hoeksema, S. (1996). Hilgard`s Introduction to Psychology. Orlando: Harcourt Brace College Publishers.
-Bentall; R. P. (2003). Madness Explained. Psychosis and Human Nature. London: Penguin Books.
-Ekeland, T.-J. (2001). Den biomedisinske arkitekturen som maktdiskurs. Fokus, 29, 308-323.
-Ekeland, T.-J. (2003). Ein diagnose av psykiatridiagnoser. Impuls, 1, 56-64.
-ICD-10 på nett: http://finnkode.kith.no/#|icd10|ICD10SysDel|2613471|flow
-Wampold, B.E. (2001). The Great Psychotherapy Debate. Models, Methods and Findings. Mahwah, New Jersey: Lawrence Erlbaum Associates, publishers