Informasjonskapsler

Denne siden inneholder informasjonskapsler.

onsdag 16. april 2014

Har depresjon en funksjon?

Depresjon fremstår som en særdeles uhensiktsmessig reaksjonsmåte. Beskrivelse fra ICD-10: "Ved typisk milde, moderate eller alvorlige depressive episoder lider pasienten av senket stemningsleie (nedstemthet), redusert energi og aktivitetsnivå. Evnen til å glede seg, føle interesse og konsentrasjon er nedsatt, og en uttalt trettbarhet og tretthet er vanlig selv etter den minste anstrengelse. Vanligvis blir søvnen forstyrret og appetitten redusert. Selvfølelsen og selvtilliten er nesten alltid svekket, og selv i den milde formen er forestillinger om skyld og verdiløshet ofte til stede. Det senkede stemningsleiet forandrer seg lite fra dag til dag, varierer ikke med omstendighetene og kan ledsages av såkalte «somatiske» (melankoliforme) symptomer, som tap av interesse og lystfølelser, oppvåkning om morgenen flere timer tidligere enn vanlig, depresjon som er tyngst om morgenen, uttalt psykomotorisk retardasjon, uro, appetittløshet, vekttap og tap av seksualdrift." Vekttap kan kanskje virke forlokkende for en del mennesker i vesten, men utover det virker denne tilstanden lite tiltalende eller produktiv. 

Kognitive og atferdsorienterte tilnærminger fokuserer på symptomdemping. Ikke gi  etter for de depressive tendensene, men hold deg i aktivitet, bekjemp negative tanker og avled deg fra depressiv grubling. Psykodynamiske og humanistiske tilnærminger fokuserer mer på forståelse. Symptomene kommuniserer noe. En vanlig måte å forstå symptomer på i mer psykososiale tilnærminger er at de er feilslåtte mestringsstrategier eller forsvarsmekanismer. De har kanskje hatt sin funksjon en gang, men er i dag uhensiktsmessige. Målet er å plassere disse strategiene i sin rette historiske kontekst i personens liv, for deretter å kunne gi slipp på dem. Biologisk orienterte tilnærminger fokuserer på at det er biologisk ubalanse som må rettes opp, gjerne ved hjelp av medisiner eller ECT ("elektrosjokk"). 

Men kan det være at symptomene i seg selv har en funksjon - i nåtiden? En hensiktsmessig funksjon? Noen evolusjonsforskere hevder dette. Paul Andrews og Andy Thomson, en evolusjonsbiolog og en psykiater, hevder i dokumentaren "Lykkelig ulykkelig" (sendt på NRK2 13.04.14) at vi kan lære noe av depresjonen i seg selv. 10-12 % av befolkningen er deprimert. Hvis depresjon har sammenheng med genetisk sårbarhet ville evolusjonen ha luket den ut dersom det ikke hadde noen fordeler ved seg. Depresjon er en gammel adapsjon. Disse forskerne sammenligner depresjon med feber. Ved feber sparer kroppen energi til sykdomsbekjempelse gjennom å nedregulere andre systemer. Depresjon kan tvinge deg til å revurdere ditt syn på livet. Ved å ta febernedsettende (eller antidepressiva), forstyrrer du kroppens helningsmekanismer for å kunne fortsette i den daglige tralten. Dette kan medføre at feberen (og depresjonen!) kan vare lenger. Det hjelper på kort sikt, men er ugunstig på lang sikt. I programmet nøster de opp utløsende årsaker til depresjonene hos dokumentarens hovedperson Lone Frank, og kommer frem til at det har med høye, uoppnåelige ambisjoner å gjøre. Depresjonene forstås da som et signal om at Frank må justere kravene til seg selv. Frank kapitulerer imidlertid etter noen måneder og begynner på antidepressiva igjen...

Jeg googlet disse evolusjonsforskerne og fant en meget interessant artikkel fra 2009. De forstår depresjon som en reaksjon på komplekse utfordringer, hvor personen går inn i en tilstand som fremmer uavbrutt analytisk grubling for å løse viktige problemer. Tempoet senkes, og lysten til distraherende aktiviteter reduseres. Depressive mennesker presterer dårligere på en del laboratorietester, men små endringer i instruksjoner fjerner disse forskjellene. Andrews og Thomson forstår dette i lys av at de deprimerte er opptatt av sine reelle problemer, og mindre innstilt på å sløse energi på relativt ubetydelige laboratorietester med mindre de motiveres spesielt for det, eller avledes spesifikt fra øvrig grubling. Man finner imidlertid en tendens til at moderat deprimerte presterer bedre på komplekse oppgaver som krever analytisk prosessering. Her finner man tendenser til en kurvelinjær sammenheng mellom depresjonsdybde og prestasjon. Forskerne tolker dette i lys av at den depressive tilstanden setter mennesker i en mer analytisk modus, men når depresjonen blir for dyp, får personens reelle problemer forrang for laboratorieoppgaver.

Andrews og Thomson argumenterer for at den depressive grublingen er fruktbar, og siterer en del forskning som tyder på at stimulering av depressiv grubling forkorter depresjonen, mens avledning forlenger den. Dette går i mot en del prinsipper i bl.a. kognitiv terapi, en av flere terapiformer som har vist seg effektiv i behandling av depresjon. Imidlertid er det usikkert om det er disse elementene som gjør kognitiv terapi effektiv. Forfatterne skriver at de ikke mener å implisere at det å forsøke å endre tanker aldri vil være nyttig. De medgir at noen deprimerte mennesker kan ha feilaktige eller uproduktive oppfatninger, men at disse trigger depresjon i den grad de skaper komplekse sosiale problemer. Depressiv grubling vil da hjelpe dem i å endre disse oppfatningene. Komplekse sosiale problemer fordrer i følge forfatterne at organismen må lære å slutte å prøve å finne enkle raske løsninger, akseptere en langsommere, analytisk tilnærming til problemløsning, og lære å holde ut smerte inntil problemet er løst. Den depressive reaksjonen hjelper en med dette. Depresjonen har imidlertid sine kostander, som (noe av det mest foruroligende etter mitt syn) tap av celler i prefrontale hjerneområder, noe forfatterne tror skyldes den vedvarende aktiviteten i disse områdene som tapper cellene for næring. Dette kan forklare enkelte deprimertes store behov for raske karbohydrater. Siden den depressive tilstanden fremstår som en så koordinert reaksjonsform hvor mange elementer bidrar til den vedvarende grublingen, argumenterer forfatterne for at dette ikke kan være en tilfeldighet eller et biprodukt, men må være en reaksjonsform som i vår evolusjonshistorie har gitt flere fordeler enn ulemper. 

Behandling i henhold til Andrews og Thomsons AR-hypotese ("Analythic rumination") har som mål å hjelpe personen med å identifisere problemet som trigget episoden og hjelpe dem med å løse det. Depressive tanker utforskes med øye for kompleksiteten i personens sosiale situasjon, spesielt faktorer som skaper sosiale dilemmaer. De nevner også at mange mennesker vil være motvillige til å fortelle om utløsende årsaker fordi det kan være flaut eller sensitivt, og forbundet med vonde følelser som sinne, skam og skyld. Man skal derfor ikke for raskt konkludere med at depresjonen er endogen, men jobbe med å skape en tilstrekkelig trygg relasjon.

Fokuset på det meningsfulle i depresjonen minner meg om en bok jeg nylig leste av psykologiprofessor Gail A. Hornstein: "Agnes`s jacket. A psychologist`s search for the meanings of madness." Særlig et intervju med den tidligere dypt deprimerte James Melton gjorde inntrykk på meg. Han beskriver opplevelsen av en dyp depresjon med ekstrem psykomotorisk retardasjon (langsomme bevegelser og tale). I denne tilstanden beskriver han opplevelser av "lived metaphors", bilder og metaforer som ble veldig levende for ham, selv om han visste at de ikke var virkelige. Bl.a. hadde han en opplevelse av å befinne seg i en stor labyrint av krystall, noen ganger at hele verden var laget av krystall, inkludert ham selv, og at enhver bevegelse ville knuse ham. Vanlige objekter mistet sin mening og essens. Hele verden mistet sin mening. "You know that there is a purpose, but you have lost it. You know you have lost life itself. You`ve lost a habitable earth. You`ve lost the invitation to live that the universe extends to us at every moment. You`ve lost something that people don`t even know is. That`s why it it`s so hard to explain." For å finne veien ut av denne labyrinten, tilbake til verden og livet, måtte han gjenskape en meningsfull verden. Han hadde tålmodige venner og en psykiater som lyttet til hans opplevelser og hjalp ham med å skape mening. Han lyttet også til klassisk musikk. "When I was in the labyrinth... What more rich, extraordinary image of human life could there be? Time and space is a labyrinth, our life is a labyrinth. There was a richness about what I was going through that was endlessly generative of meaning. But you know you can`t live in such excruciating pain. I remember having the sence that life was hiding, that life was very shy. It was hiding. It was delicate, and to discover life in its utmost delicacy, its hiddenness.... was very moving. Infinitely precious, as a revelation about the nature of life. It was human. To discover the humanness in the smallest, most movingly close form was precious, exquisite." Han måtte være veldig sensitiv overfor egne behov, gjøre så mye han kunne uten å tvinge seg selv. "But there was always something in me that I could tell if I couldn`t do something. Then the worst thing would be to force my self. That would make everything worse. One thing people always say about major depression is that exercise is beneficial. I just find that hysterical! It`s just the most ridiculous idea! Exercise. Oh, my goodness. I think that comes out of this idea that if you could just force yourself, you could get out of it. That you`re being self indulgent. You need to get up and run around the block and do some jumping jacks or something and you would feel better. Mop the floor, whatever."

Jeg har selv vært deprimert. Noen ganger lurer jeg på om det er en ulempe å være psykolog når man har psykiske plager. Siden grunnfag har jeg blitt innprentet at depressiv grublig er meningsløs, og at man i stor grad skal slåss mot det man føler behov for når man er deprimert. Man skal være sosial, aktiv og avlede seg fra de tankene som føles viktige for en. Det er nyanser i dette budskapet, men jeg synes det har vært vanskelig å bli klok på. Derfor har jeg hatt mye tvil og dårlig samvitttighet når jeg har lyttet til egne behov og "gått med" depresjonen. Som psykolog innprentes man å være vitenskapelig, ikke henfalle til synsing. Hvis forskningen sier at aktivitet er bra, går det foran hva man "føler". Psykologi kan på mange måter være et nokså fremmedgjørende fag. Intime følelser og behov underlegges vitenskapelig analyse. Og selv om vi vet at forskning er beheftet med mye usikkerhet, skal denne likevel ha en forrang framfor subjektiv opplevelse. I mange år har det vært en dominerende "sannhet" at depressiv grubling er meningsløst. Da kan det være vanskelig å stole på egne opplevelser og tanker.

Andrews og Thomson kommer med en helt annen innfallsvinkel. Depressiv grubling har en mening! Det er sant som mange deprimerte opplever det, at de står overfor kompliserte problemer som de trenger å reflektere over.

Dette passer dårlig inn i dagens politiske klima, som er opptatt av produktivitet, arbeidslinje og kjappe løsninger. I dette klimaet passet det ypperlig at deprimerte anbefales å forbli i aktivitet og dempe symptomene sine raskt. Å tillate seg å analysere, gruble og nedprioritere andre funksjoner, vil på kort sikt gjøre deg mindre produktiv for samfunnet,og kan endog - gud forby - medføre økt sykefravær. Men hvis Andrews og Thompson har rett, vil man på lang sikt kunne bli en større ressurs.

Lider samfunnet vårt av en stadig minkende tålmodighet? Hornstein tar i sin bok opp hvordan pasienters egne forsøk på å finne mening i sin situasjon diskvalifiseres. Hun siterer bl.a. den amerikanske psykiateren Peter Kramer, som i sin bok "Against depression" fra 2005 sier: "Sentimental litterature, like the novel or memoir of depression... makes depression seem enobling... [Such books] mistake illness for insight... When I stumble upon these claims, they [are] accompanied in my mind by discordant images, of the shrunken hippocampus and disordered prefrontal cortex [of the writers]." Hornstein reiser spørsmålet om hvorfor en del leger er så interessert i å bringe psykiatriske pasienter til stillhet. Hva er de redde for at de skal si?

Kanskje de kan komme til å si: "Jeg trenger tid til å løse et komplisert problem. Problemet er aktuelt og reelt, og krever det meste av min energi. Jeg kan ikke være så produktiv for tiden. Jeg trenger støtte og tålmodighet." Dette kan være krevende for omgivelsene på flere måter. For det første må man tillate at mennesker er mindre produktive og nyttige i perioder. For det andre må man akseptere at problemet er aktuelt og reelt. Det kan således involvere flere enn symptombæreren. Kanskje omgivelsene tvinges til å se på seg selv.

www.gresik.ca


Kilder:
-Andrews, P. W., Thomson, J.A. (2009). The bright side of being blue: Depression as an adaptation for analyzing complex problems. Psychol Rev. 116, 3: 620-654.
-Lykkelig ulykkelig. Dokumentar sendt på NRK2 13.04.14. 
-Hornstein, G. A. (2009/2012). Agnes`s jacket. A psychologist`s search for the meanings of madness. Herefordshire: PCCS Books Ltd.






lørdag 12. april 2014

Den kompliserte åpenheten

Jeg har nå lest Brenè Browns bok "Uperfekt". Den handler om hvordan du kan befri deg fra skam og perfeksjonisme, og våge å være sårbar, uperfekt og hel. Brown er forsker og professor i sosialt arbeid, og hun har gjennomført et kvalitativt studie på skam og sårbarhet som denne boken bygger på.

I dette innlegget har jeg lyst til å drøfte det hun skriver om åpenhet som et skjold mot sårbarhet. All åpenhet er nemlig ikke ensbetydende med en sunn måte å være sårbar på. I følge Brown kan overdreven åpenhet fungere som et skjold. Hvis man er overdrevent åpen, bruker man sårbarheten fremfor å være sårbar. Man kan bruke den for eksempel som et toleransebarometer for et forhold (en slags  test), eller for å spole et vennskap fort fremover. I følge Brown bør vi bare dele sårbare historier med mennesker som har gjort seg fortjent til å høre dem - mennesker vi har etablert et forhold til som kan tåle vekten av historien. Forholdet må være preget av tillit, gjensidig empati og gjensidig deling. Ellers vil det bli ubehagelig for mottaker og man vil oppnå det motsatte av det man ønsker seg. Å vise sårbarhet overfor en stor mengde tilhørere mener hun bare er en god ide dersom helbredelsen er knyttet til selve delingen, og ikke til forventede responser.

Brown nevner noen spørsmål man bør stille seg :
-Hvorfor deler jeg dette?
-Hvilket resultat håper jeg på?
-Hva føler jeg?
-Er intensjonene mine i pakt med verdiene mine?
-Finnes det et resultat, en reaksjon eller en mangel på reaksjon som kan såre følelsene mine?
-Vil det styrke forholdet at jeg forteller dette?
-Ber jeg virkelig menneskene i livet mitt om det jeg trenger?

Jeg føler at det både ligger en del klokskap her, og at det er noe som skurrer for meg. Det er nok ingen god ide å åpne seg ukritisk. Man bør tenke gjennom mulige gevinster og tap, hva slags relasjon man har til mottaker, hva slags setting det er og hvilke muligheter mottaker har til å forholde seg til det man kommer med på en god måte. Å åpne seg om sårbare ting er temmelig komplisert. Når jeg leser Brown blir jeg imidlertid sittende igjen med en følelse av at det er helt umulig.

Hvordan vet jeg at jeg ikke "bruker" sårbarheten min når jeg åpner meg? Jeg vil vel alltid oppnå noe, enten det er fordypning av en relasjon, forståelse og støtte, økt innsikt i en vond opplevelse, eller å hjelpe andre til å åpne seg mer. Kan man åpne seg om sårbare ting uten å ønske å oppnå noe med det? Ville man i det hele tatt åpnet seg hvis man ikke ønsket å få noe ut av det?

Hvordan vet jeg at relasjonen kan tåle vekten av historien min uten å ha testet det ut? Kan man bli ordentlig kjent med folk uten å teste ut relasjonen? Skal alt gi seg helt naturlig uten at man noen gang støter på terskler hvor man må ta noen sjanser for å komme videre?

"Finnes det et resultat, en reaksjon eller en mangel på reaksjon som kan såre følelsene mine?" Selvfølgelig gjør det det hvis jeg deler noe sårbart! Ellers hadde det jo ikke vært sårbart!

Jeg blir sittende igjen med et inntrykk av at man ikke kan åpne seg før man vet resultatet av åpenheten. For meg fremstår det som en umulighet, og står i motsetning til det øvrige budskapet i boken, som går ut på å vise stort vågemot (bokens originaltittel er "Daring Greatly"). Forvirrende...



Referanse:
Brown, B. (2012/2014). Uperfekt. Cappelen Damm AS.