Informasjonskapsler

Denne siden inneholder informasjonskapsler.

fredag 16. mai 2014

Å være tro mot seg selv

I dagens A-magasin, i spalten "Leve sammen" ved psykologiprofessor og samlivsekspert Frode Thuen, er det et innnlegg fra en kvinne i 40-årene som vurderer/ønsker å gå fra sin mann. Akkurat nå er det hensynet til mannen som holder henne tilbake. Han har nemlig ved flere anledninger truet med å ta livet av seg dersom hun går fra ham. Mye på grunn av dette har hun gått med på å gi ekteskapet en ny sjanse, men det er vanskelig. Hun beskriver at han er mer omtenksom, oppmerksom og lidenskapelig enn noen gang, og gjør sitt beste for at hun skal ha det bra. Men det er ikke godt for henne. Hun blir nedstemt og trekker seg unna. Fysisk nærhet er vanskelig. Hun plages med dårlig samvittighet for at hun ikke føler det samme som ham. Hun ser heldigvis at dette er uholdbart, og at hvis hun skal fortsette å leve sammen med ham må det være fordi hun ønsker det, og ikke fordi hun føler hun må. Men tanken på å gjøre et valg som påfører en som står henne nær stor smerte er vanskelig. Hun ber om råd om hvordan håndtere disse følelsene og om hvordan komme i en konstruktiv dialog med mannen hvis hun bestemmer seg for å gå.

For meg virker det som om denne kvinnen er under et utilbørlig press. Hennes ektemann, som hun er knyttet til og glad i, men som det har vært vanskelig å leve sammen med i senere tid, truer med å ta livet sitt hvis hun går. Jeg forventer at Thuen gir henne full støtte i å ikke la seg presse til å bli i et forhold og være tro mot egne følelser og grenser, samt presisere at hvis mannen tar livet av seg så er dette hans valg og hans ansvar alene. Å bruke dette som pressmiddel overfor partner er ikke greit! Vi lever tross alt i 2014. Skilsmisse er tillatt, tvangsekteskap er forbudt.

Hva svarer så Thuen? Etter litt innledende forståelseslignende prat kommer følgende: "Hvor høy pris er du villig til å betale for å få "mer tid alene", som du skriver? Er du villig til å ta sjansen på at han gjør alvor av sine trusler dersom du går? Eller er du tvert imot ikke villig til å ta den risikoen?" Thuen fortsetter med å problematisere hennes ønske om å forlate ham. Dette setter nemlig i spill krefter som drar henne mot alt som er negativt i forholdet og vekk fra alt som er positivt. Det ideelle hadde vært om hun skiftet fokus fra et ønske om å gå til et ønske om å bli, i alle fall for et halvt år eller et år. "Først da kan du si at du virkelig har gitt ekteskapet en ny sjanse."

Er det hit psykologien har kommet? Tenk annerledes for å tilpasse deg omgivelsenes behov. Ignorer behovene dine, skift fokus. Ta ansvar for andre menneskers valg. Jeg ser en økende vektlegging av å styre og kontrollere ens følelser og behov, en utpreget kontruktivistisk forståelse av mennesket hvor vi ikke har noe "kjerneselv" og ingen reelle behov. Alt er konstruert av hva vi tenker, og det vi tenker kan manipuleres og tilpasses omgivelsenes behov. Det skremmer meg!!!

Jeg tror ikke på det. Vi er ikke så formbare. Å gå på akkord med seg selv er ikke bra! Vi mennesker har mange lag, og det å "skifte fokus" løser ikke alt. Vi kan ikke tilpasse oss hva som helst. Jeg har selv opplevd å gå på akkord med meg selv, å forsøke å føle det som var forventet av meg. Det fungerer veldig dårlig i lengden! Jeg vil leve i harmoni med meg selv!




Kilder: Thuen, Frode (2014). "Han truer med å ta sitt liv". Spalten "Relasjon, Leve sammen", A-magasinet 16.05.14. 

Bloggurat

mandag 12. mai 2014

Mobbing



Hva er mobbing?

Olweus (1992:17, ref. på elevsiden.no) definerer mobbing slik: "En person er mobbet eller plaget når han eller hun, gjentatte ganger og over en viss tid, blir utsatt for negative handlinger fra en eller flere andre personer". Det finnes andre definisjoner på mobbing. De fleste av disse krever at følgende kjennetegn er tilstede:
  • Det må være ubalanse i styrkeforholdet mellom de som mobbes og de som mobber. Et mobbeoffer kan imidlertid mobbe andre elever (ca. 17 % av mobbeofrene). Elever som ofte slåss med hverandre blir ikke mobbet dersom det varierer hvem som tar initiativet til slåssingen.
  • Mobbingen må foregå over en viss tid. Over hvor lang tid kan diskuteres, men enkeltepisoder kalles vanligvis ikke mobbing, selv om de er aldri så alvorlige.
  • Handlingene må være av en viss alvorlighetsgrad. En kan ta utgangspunkt i hva eleven opplever som alvorlig. Det er klart at lett erting, som eleven ikke plages av, ikke er mobbing.

Gjenforeningen
I går så jeg filmen til Anna Odell; «Gjenforeningen», en sterk og viktig film. Den handler om Odells oppgjør med mobberne fra grunnskolen. Utgangspunktet for filmen er at hun ikke ble invitert til klassens 20-årsjubileum. Del 1 er et tenkt scenarie av hvordan det kunne blitt om hun hadde gått på festen, hva de andre kanskje fryktet kunne skje. Her konfronterer Odell dem med mobbingen og tar det helt ut, som hun selv sier etterpå; går lenger enn hun ville gjort i virkeligheten. Hun insisterer på at de skal forholde seg til det, og forholde seg til henne. Hun reiser seg som første taler, og holder etter mitt syn en ganske balansert, men ærlig tale om hvordan skoleårene opplevdes fra hennes ståsted. Dette blir først møtt med hva jeg vil kalle usynliggjøring eller ubetydeliggjøring. Talen hennes blir nærmest fleipet bort. En annen reiser seg og holder en tale hvor han betoner det sterke samholdet i klassen og hvor verdifullt dette var. Etter denne talen begynner Odell å bli mer konfronterende. Hun forsøker å få kontakt med siste taler og han unnviker det, forsøker å ignorere henne slik han gjorde i skoletiden. Odell begynner å nevne eksempler fra mobbingen. Hun blir møtt med at det er feil forum, at dette er en fest. Hun svarer med at det ikke finnes noen annen anledning. Èn person sier i det tenkte scenariet at han forstår hva hun snakker om, og at han har hatt kvaler med dette, at han er lei for det. Men også han forsøker å stoppe henne fra å ta dette opp i plenum. For hennes skyld eller sin egen, lurer jeg på. Odell er i hvertfall lite mottagelig for hans unnskyldninger. Når han sier at han har hatt kvaler, svarer hun «Stakkars deg» i et sarkastisk tonefall. Odell fortsetter å insistere på å snakke om disse tingene, og det hele ender med at hun blir kastet ut.

Del 2 av filmen er rekonstruksjoner av virkelige møter med tidligere klassekamerater hvor hun viser dem del 1 og ber om deres kommentarer og deres syn. Ingen husker mobbingen. Èn gir likevel en unnskyldning. Èn anerkjenner det først, men trekker det siden tilbake. En av de verste (som skal ha sagt til henne at hvis han hadde vært så stygg som henne ville han tatt livet av seg, og bedt henne gjøre det for å spare dem for å måtte se på henne), antyder at det var hennes egen feil at hun ble behandlet på den måten. Den manglende invitasjonen til jubileet forblir et ugjennomtrengelig mysterium hvor alle peker på andre som ansvarlig, men likevel insisterer på at hun ble invitert.

Filmen vekker mange spørsmål i meg. Hvor mye kan man holdes ansvarlig for ting man gjorde som barn? Hvor mye er unnvikelse/feighet og hvor mye er reellt ulik situasjonsforståelse? Visse eksempler hun beskriver er vanskelige å bortforklare (som nevnte utsagn over). Hvis man ikke kan anerkjenne at det var feil og at hun ikke fortjente slikt så vil man ikke forstå. Det med utestengelse er mer tvetydig. Jeg synes at også barn til en viss grad må få velge hvem de vil omgås. Det er imidlertid drøyt når hun ikke fikk lov til å sitte ved det lunsjbordet hvor alle de andre jentene i klasse satt. Da blir det noe mer demonstrativt over det. 

Er det sannsynlig at noen kan være et mobbeoffer i ni år uten at noen i klassen husker det? Eller handler dette om mobbingens vesen; mobbeofferet defineres som den håpløse, den som tar feil og er feil, den hvis opplevelser ikke er gyldige? Alle rundt er skyldfrie.

Odell sier selv i sin tale at det først og fremst er de voksne (lærere og foreldre) som er ansvarlige, og at hun ikke er ute etter å dele ut skyld. Hva vil hun?  Hva trenger hun? Hvorfor er det viktig å grave i dette så mange år etterpå? Hun sier i filmen at hun ikke lager den for sin egen skyld, og jeg tror også at denne filmen er viktig for allmennheten, for å belyse fenomenet mobbing. 

Men hva gjør det med et mobbeoffer om mobberne innrømmer følgende: Punkt en: Dette skjedde, ikke bare i ditt hode, men i vår intersubjektivt delte virkelighet. Punkt to: Dette var ikke ok, du fortjente ikke dette.  Jeg tror dette villle bøte på noen av de mest giftige aspektene ved mobbing som handler om det budskapet du får: Dine følelser og behov ikke er viktige, du fortjener å bli behandlet dårlig, og reaksjonene dine er inadekvate (pysete, latterlige, gærne etc.). Man kan nok komme over disse budskapene også uten innrømmelser fra mobberne, men det er langt vanskeligere. Som barn er man umoden og forstår kanskje ikke rekkevidden av hva man gjør. Men når man blir konfrontert med det som voksen har man en mulighet til å forholde seg til dette på en mer voksen måte.

Filmen inviterer til selvransakelse. Har jeg vært en mobber? Er det noen som har følt seg mobbet av meg, uten at jeg har tenkt på det på den måten? Vi har vel alle vært sinte på noen i oppveksten, eller mislikt noen. Hvordan håndterte vi dette?

Filmen illustrerer hvor vanskelig det kan være å skille mellom eget og andres i mobbesituasjoner (mobber de, eller er det jeg som er håpløs?) og hvilke mekanismer som bidrar til å usynliggjøre mobbing. Noen blir kanskje klar over at de selv har opplevd mobbing når de ser filmen. Dette kan bidra til å reparere selvfølelsen og plassere ting der de hører hjemme.

Offerets rolle
Fortjener noen å bli mobbet? Hva med de som mobber selv? Fortjener de å bli mobbet? Jeg mener ingen barn fortjener å bli mobbet. Kan et offer sies å være medansvarlig i å bli mobbet? Det tenker jeg kommer litt an på hva man definerer som mobbing. Ut fra definisjonen til Olweus kan det virke som at det å ikke ville leke med en person kan defineres som mobbing dersom det pågår over tid, styrkeforholdet er ujevnt og det oppleves som tilstrekkelig negativt av vedkommende som blir utestengt. Hva hvis ingen vil leke med deg fordi du stjeler, slår eller kjefter i utide? Er du medansvarlig da, selv om du er et barn?
Når det gjelder mer aktive former for mobbing som demonstrativ utestengelse, sårende kommentarer, vold etc. synes jeg ihvertfall ikke det er riktig å si at offer kan være medansvarlig. Sånt gjør man ikke. Man kan forsvare seg, si ifra om ting som sårer en selv eller andre, og velge hvem man vil omgås; men man plager ikke andre. I praksis kan det av og til være vanskelig å skjelne hva som er forsvar og angrep. Imidlertid er det ofte altfor mange, også voksne mennesker, som gjemmer seg komfortabelt i relativismens tåkeheim. Men noen tilfeller er såpass klare at vi må våge å ta stilling. Man sier ikke til noen "Hvis jeg hadde vært så stygg som deg hadde jeg tatt livet av meg! Kan du ikke bare gå hjem og gjøre det, så vi slipper å se deg mer!"



Kilder
Odell, Anna (2014). Gjenforeningen. Film
Elevsiden.no

torsdag 1. mai 2014

I anledning 1. mai: Arbeidslinja: Harde fakta eller maskerte valg?

Vi står nå på terskelen til at eldrebølgen skyller over oss, det anslås at den vil slå til for fullt i 2025-2030. Høye fødselstall i etterkrigstiden og økt levealder medfører at det fremover blir en relativt høyere andel av pensjonister fremfor yrkesaktive. For at vi skal kunne finansiere velferdssamfunnet fremover må vi jobbe mer, sier politikerne.

01.04.14 hadde Brennpunkt en interessant dokumentar kalt "Kampen om tiden". Her hevdes det at vi har et valg: Vi kan jobbe mer eller betale mer. Vi kan velge mellom økt velstand og mer tid. I den såkalte Perspektivmeldingen som sier at vi må jobbe mer, er det nemlig en forutsetning det snakkes lite om:

"I framskrivingen anslås om lag en dobling av inntektene per innbygger frem mot 2060." (Perspektivmeldingen 2013 s. 45)

Denne doblingen skyldes produktivitetsveksten, altså den stadige effektiviseringen som skjer pga. utvikling i kunnskap og teknologi. Dette innebærer at hver enkelt av oss altså vil få omlag dobbelt så mye å rutte med frem mot 2060 - i reallønn! Dette innebærer videre at vi - hvis vi vil - kan ofre noe av denne økte kjøpekraften for å opprettholde velferdssamfunnet gjennom en høyere skatteprosent. I følge Holmøy og Strøm i Statistisk Sentralbyrå kan vi både opprettholde dagens velferdsnivå, jobbe mindre, og fortatt ha en velstandsøkning, hvis vi godtar at kjøpekraften "bare" fordobles, fremfor at den nær tredobles hvis vi jobber mer. Holmøy og Strøm har regnet ut at kjøpekraften fordobles selv om vi har et skattenivå på 50 %, og dette vil være nok til å opprettholde dagens velferdsnivå.

Tall fra nrk.no fordypningsartikkel:


Privat konsum per innbygger årlig, 2010-kroner
Reell årlig kjøpekraft 2010 2030 2060
Med dagens arbeidsinnsats 224.000 373.000 535.000
Økt arbeidsinnsats 224.000 398.000 612.000
Redusert arbeidstid 224.000 365.000 414.000

Dette høres for godt ut til å være sant. Inntektene våre kommer til å øke så mye uansett at vi kan kjøpe oss ut av de økte velferdsutgiftene.

Hva med "hendene"?
Pengemessig ligger vi altså godt an, men vi trenger fortsatt menneskene til å utføre oppgavene. Norge er velsignet med en lav arbeidsledighet, så dersom omsorgsoppgavene øker og antall yrkesaktive går ned, kan vi risikere at vi rett og slett ikke har mennesker til å utføre oppgavene, selv om vi har penger nok.

I min bransje i Oslo-området virker ikke dette problemet særlig påtrengende. For tiden er det, såvidt jeg har hørt, rundt 60 søkere på psykologstillinger i Oslo-området. Hvis man hadde midler til å ansette flere kunne man få en betraktelig bedre kapasitet i psykisk helsevern i Oslo-området.

I distriktene kan det være en annen sak. Kunne man brukt noe av rikdommen vår til å gjøre disse jobbene mer attraktive? Sykepleiere og hjelpepleiere er ikke veldig godt betalt relativt til ansvaret og belastningene de har i jobbene sine.

I SSB-rapporten til Holmøy og Strøm (2014) nevnes at vi med kortere arbeidstid kan motvirke den "outsourcingen" av omsorg som skjer i dagens familier. Vi får mer tid tiil å pleie våre egne familiemedlemmer og trenger dermed mindre hjelp fra det offentlige. Ønsker vi dette? Vil vi pleie våre syke foreldre?

Arbeidsledigheten er høy i store deler av Europa. Hvis man tenker globalt, er kanskje ikke arbeidskraft det største problemet. Språklige og kulturelle barrierer kan imidlertid skape tilleggsutfordringer. 

Er dagens velferdsnivå nok?
Anslagene til Holmøy og Strøm (2014) forutsetter dagens velferdsnivå. Vi hører imidlertid stadig om mangler; eldre som må sove på badet, pasienter som må ligge på korridoren, helsepersonell som må løpe bena av seg etc. Fra min egen bransje vet jeg at psykoterapi over lengre tid kan være vanskelig tilgjengelig, selv om fagpersoner ser behovet.  Pågangen til psykiatriske poliklinikker har i senere år vært større enn ressursøkningen, tross opptrapningsplaner. Ved noen polilinikker tilbyr de som standard 3-5 timer, eller avgrenser seg fra lengrevarige problemstillinger. Siden retten til helsehjelp kun er regulert ut fra ventetid (behandlingsfrister) og ikke på omfang, er det en tendens til at tilbudene kortes ned og "smøres tynnere ut over" i takt med økt pågang. Det er også vanskelig å se for seg en evig produktivitetsøkning innen helse og omsorg. Man kommer liksom ikke unna at mennesket trenger tid og kontakt.

Produserer vi oss til uhelse?
Det kan se ut som vi trenger forbedringer på en del områder. Man kan imidlertid også spørre seg om det å senke kravene til prestasjon og produktivitet på den enkelte kunne medføre mindre behov for velferdstjenester. Hvis normalarbeidsdagen var kortere, ville flere føle at de mestret hverdagen sin? Som småbarnsmor Mona Sinding-Larsen sier i Brennpunkt-dokumentaren: "Det er en forventing om at man skal greie alt. Alle greier det, hvorfor skal ikke jeg." Hvis man så ikke greier det, må man være "syk". Løsningen er sykmelding og nok en henvisning til psykisk helsevern.Vi hører om tidsklemme, utbrenthet og utilstrekkelighetsfølelse. Barnefamilier sliter med å få hverdagen til å gå opp. Blir foreldrene for slitne kan barna deres ende opp i barne- og ungdomspsykiatrien, rett og slett fordi de ikke får den nødvendige støtten hjemme.

I Brennpunkt-dokumentaren nevnes et forsøk med 6-timers-dag på en ostefabrikk, hvor kortere arbeidstid medførte en økning i produksjonen og nedgang i sykefravær. Dette kan muligens være en illustrasjon på menneskets begrensinger. Vi kan ikke være like effektive hele tiden, eller i ubegrenset tid. Har vi funnet det optimale nivået på 7,5 timer?

Hva med miljøet?
Selv om vi jobber mindre enn i dag vil vi altså likevel kunne få en økt kjøpekraft i fremtiden. Som Gerd Liv Valla sier i Brennpunkt-dokumentaren. "Hva er det vi skal kjøpe?" Er økt forbruk virkelig det verden trenger nå?

Venstre snakker om "grønn vekst", utvikling av miljøvennlige alternativer til dagens forurensende aktiviteter. Men jeg kan vanskelig se at vi kan få dette ut av en økt kjøpekraft for hver enkelt. Da kommer skattenivåene inn.

Til og med Spekter-leder Anne-Kari Bratten, som ellers er en sterk forkjemper for at vi må jobbe mer, nevner i en refleksjon i Brennpunktdokumentaren: "Vi sliter jo på kloden vår, med det forbruket vi har. Ideelt sett, hvis vi hadde mindre inntekter og jobbet mindre, så hadde vi ikke forbrukt så mye heller. Det hadde antakelig vært et bedre samfunn å leve i, og det hadde uten tvil vært mer bærekraftig for miljøet." Når hun konfronteres med denne uttalelsen senere sier hun at det er noe hun reflekterer over som privatperson, men ikke noe hun forholder seg til i arbeidslivspolitikken. Jeg synes det er temmelig oppsiktsvekkende å hevde at man ikke forholder seg til konsekvensene for jordkloden og samfunnet av den politikken man fører...

Konklusjon:
Det virker for meg som altfor mange av våre politikere og samfunnsledere tar det som en selvfølge at vi skal ha fortsatt forbruksvekst. Det forblir en uuttalt forutsetning når de snakket om at vi jobbe mer. Da underslås det at dette i realiteten er basert på et verdivalg som faktisk er av veldig stor viktighet for miljø og samfunn. Jeg synes det er veldig bra at Brennpunkt-redaksjonen løfter denne debatten.

Fra www.adressa.no


Kilder:
-NRK Brennpunkt 01.04.14: Kampen om tiden
-Magasin-artikkelen knyttet til saken: http://www.nrk.no/magasin/kampen-om-tiden-1.11641299
- Holmøy, E., Strøm, B. (2014). Må vi jobbe mer? Konsekvenser av mindre materialistisk vekst. Statistisk Sentralbyrå. http://www.ssb.no/nasjonalregnskap-og-konjunkturer/artikler-og-publikasjoner/ma-vi-jobbe-mer-konsekvenser-av-mindre-materialistisk-vekst