Informasjonskapsler

Denne siden inneholder informasjonskapsler.

lørdag 5. juli 2014

Skulle ikke terapi være frigjørende?

En pasient av meg som har gått en del i behandling sa forleden dag at han vurderte en pause fra behandling for ikke å bli for perfeksjonistisk overfor seg selv. Kollegaer ytrer også nå og da bekymring for hva for mye behandling kan medføre. Det kan være faktorer som at behandlingen blir livsinnholdet eller at man stivner i pasientrollen, blir "institusjonalisert" etc. Det er kanskje en av livets viderverdigheter at alt må gjøres med måte, til og med tiltak som skal styrke en persons psyke. Jeg kan imidlertid ikke hjelpe for å lure på om vi gjør noe feil hvis behandling medfører uforholdsmessig mye perfeksjonisme og selvkritikk, eller hvis poliklinisk behandling medfører institusjonalisering/passivisering.  Det er jo på sett og hvis det motsatte av det vi jobber for i terapien.

Legger dagens rådende behandlingsmodeller uforholdsmessig stor vekt på kontroll og regulering, i forhold til frigjøring og autonomi? Jeg tror det. Som eksempel vil jeg ta for meg psykologiprofessor Jon T. Monsens begrep om affektintegrering, i motsetning til det mer utbredte og populære begrepet affektregulering. Dette mener jeg synliggjør noen viktige skismaer i behandlingstilnærminger, hvor reguleringstrenden har overtaket.

Jon T. Monsen (grunnleggeren av en behandlingstilnærming kalt affektbevissthetsmodellen)  vektlegger at vi ikke må  være redde for følelser. Følelser er viktige signaler som hjelper oss til å forstå hvem vi er, hva vi trenger, og hva om foregår rundt oss. Sterke følelser kan overvelde oss, men de er tolererbare hvis vi klarer å akseptere dem og integrere dem med tanker og atferd. Monsen fokuserer mer på å utvide toleransen for sterke følelser enn å dempe dem. Viktig i den sammenheng er at behandler tør å være i følelsen og  signaliserer med hele sin holdning at dette ikke er farlig. Han beroliger gjennom validering, men avleder ikke. 

På den andre siden har vi de som bruker begrepet affektregulering (f.eks. Anstorp, Benum & Jakobsen, 2006). Det må understrekes at det er mange likheter mellom disse to  tilnærmingene. Begge vektlegger at tanker, følelser og atferd må integreres. Denne tradisjonen vektlegger imidlertid at følelsesaktiveringen må reguleres til et passe nivå, i tillegg til at toleransevinduet (området for hvor mye følelsesaktiviering som tolereres) skal utvides. Her gir man potensielt blandede signaler til pasienten: Følelser er ikke farlige, men sterke følelser må kontrolleres. Den største forskjellen i praksis er såvidt jeg har forstått at de som fokuserer på regulering bl.a. tar i bruk avledning som teknikk når pasienten er i sterke følelser; hvor Monsen ville fokusert på å skille mellom følelse og hendelse og signalisere at det ikke er følelsen i seg selv som er farlig, men evt. den erindrede hendelsen/traumet.

Integrasjon av tanker og følelser kan virke nedregulerende på visse følelser når den kognitive bearbeidelsen viser at det var falsk alarm (f.eks. noe som så ut som en slange viste seg å være en pinne). Den kognitive bearbeidelsen kan imidlertid også bekrefte følelsessignalet (det er en slange). Da vil følelsen typisk stimulere hensiktsmessig overlevelsatferd. I sosiale samspill er det vanligvis vanskeligere å fastslå hva som er tilfelle. For stor vekt på å  regulere følelser her kan bli et hinder for å få tak i hva som foregår. Monsen fremhever at kun ved å la følelsen virke på oss kan vi benytte dens informasjonspotensial. Hvis man har stort fokus på følelsesregulering kan man lett komme til å forsøke å nedregulere følelser som fremstår som sosialt uakseptable eller vanskelige på en eller annen måte. Men nettopp disse følelsene kan også inneholde viktige signaler.

Jeg lurer på om følelsen av å bli perfeksjonistisk eller passivisert kan handle om noe av dette: for mye fokus på regulering og kontroll av det som ikke passer inn, går mot strømmen eller på annen måte er litt utfordrende, og for lite fokus på aksept, økt toleranse for sterke følelser og integrasjon av hva de forteller oss. Sistnevnte vil etter mitt syn fremme autonomi og frihet, og motvirke overdreven psykologisk perfeksjonisme eller innsnevring av hva som tolereres.

funnypicturesutopia.com


Kilder:
-Anstorp, T., Benum, K., Jakobsen, M. (2006). Dissosiasjon og relasjonstraumer Integrering av det splittede jeg. Oslo: Universitetsforlaget.
-Monsen, J. T. (2013).   Psykologilunsj: Jon T. Monsen. Psykoterapi skjer i små og store øyeblikk.
-Monsen, J. T. (2010-2012). Kurs i affektbevissthetsmodellen