Informasjonskapsler

Denne siden inneholder informasjonskapsler.

lørdag 5. juli 2014

Skulle ikke terapi være frigjørende?

En pasient av meg som har gått en del i behandling sa forleden dag at han vurderte en pause fra behandling for ikke å bli for perfeksjonistisk overfor seg selv. Kollegaer ytrer også nå og da bekymring for hva for mye behandling kan medføre. Det kan være faktorer som at behandlingen blir livsinnholdet eller at man stivner i pasientrollen, blir "institusjonalisert" etc. Det er kanskje en av livets viderverdigheter at alt må gjøres med måte, til og med tiltak som skal styrke en persons psyke. Jeg kan imidlertid ikke hjelpe for å lure på om vi gjør noe feil hvis behandling medfører uforholdsmessig mye perfeksjonisme og selvkritikk, eller hvis poliklinisk behandling medfører institusjonalisering/passivisering.  Det er jo på sett og hvis det motsatte av det vi jobber for i terapien.

Legger dagens rådende behandlingsmodeller uforholdsmessig stor vekt på kontroll og regulering, i forhold til frigjøring og autonomi? Jeg tror det. Som eksempel vil jeg ta for meg psykologiprofessor Jon T. Monsens begrep om affektintegrering, i motsetning til det mer utbredte og populære begrepet affektregulering. Dette mener jeg synliggjør noen viktige skismaer i behandlingstilnærminger, hvor reguleringstrenden har overtaket.

Jon T. Monsen (grunnleggeren av en behandlingstilnærming kalt affektbevissthetsmodellen)  vektlegger at vi ikke må  være redde for følelser. Følelser er viktige signaler som hjelper oss til å forstå hvem vi er, hva vi trenger, og hva om foregår rundt oss. Sterke følelser kan overvelde oss, men de er tolererbare hvis vi klarer å akseptere dem og integrere dem med tanker og atferd. Monsen fokuserer mer på å utvide toleransen for sterke følelser enn å dempe dem. Viktig i den sammenheng er at behandler tør å være i følelsen og  signaliserer med hele sin holdning at dette ikke er farlig. Han beroliger gjennom validering, men avleder ikke. 

På den andre siden har vi de som bruker begrepet affektregulering (f.eks. Anstorp, Benum & Jakobsen, 2006). Det må understrekes at det er mange likheter mellom disse to  tilnærmingene. Begge vektlegger at tanker, følelser og atferd må integreres. Denne tradisjonen vektlegger imidlertid at følelsesaktiveringen må reguleres til et passe nivå, i tillegg til at toleransevinduet (området for hvor mye følelsesaktiviering som tolereres) skal utvides. Her gir man potensielt blandede signaler til pasienten: Følelser er ikke farlige, men sterke følelser må kontrolleres. Den største forskjellen i praksis er såvidt jeg har forstått at de som fokuserer på regulering bl.a. tar i bruk avledning som teknikk når pasienten er i sterke følelser; hvor Monsen ville fokusert på å skille mellom følelse og hendelse og signalisere at det ikke er følelsen i seg selv som er farlig, men evt. den erindrede hendelsen/traumet.

Integrasjon av tanker og følelser kan virke nedregulerende på visse følelser når den kognitive bearbeidelsen viser at det var falsk alarm (f.eks. noe som så ut som en slange viste seg å være en pinne). Den kognitive bearbeidelsen kan imidlertid også bekrefte følelsessignalet (det er en slange). Da vil følelsen typisk stimulere hensiktsmessig overlevelsatferd. I sosiale samspill er det vanligvis vanskeligere å fastslå hva som er tilfelle. For stor vekt på å  regulere følelser her kan bli et hinder for å få tak i hva som foregår. Monsen fremhever at kun ved å la følelsen virke på oss kan vi benytte dens informasjonspotensial. Hvis man har stort fokus på følelsesregulering kan man lett komme til å forsøke å nedregulere følelser som fremstår som sosialt uakseptable eller vanskelige på en eller annen måte. Men nettopp disse følelsene kan også inneholde viktige signaler.

Jeg lurer på om følelsen av å bli perfeksjonistisk eller passivisert kan handle om noe av dette: for mye fokus på regulering og kontroll av det som ikke passer inn, går mot strømmen eller på annen måte er litt utfordrende, og for lite fokus på aksept, økt toleranse for sterke følelser og integrasjon av hva de forteller oss. Sistnevnte vil etter mitt syn fremme autonomi og frihet, og motvirke overdreven psykologisk perfeksjonisme eller innsnevring av hva som tolereres.

funnypicturesutopia.com


Kilder:
-Anstorp, T., Benum, K., Jakobsen, M. (2006). Dissosiasjon og relasjonstraumer Integrering av det splittede jeg. Oslo: Universitetsforlaget.
-Monsen, J. T. (2013).   Psykologilunsj: Jon T. Monsen. Psykoterapi skjer i små og store øyeblikk.
-Monsen, J. T. (2010-2012). Kurs i affektbevissthetsmodellen






6 kommentarer:

  1. Har lest dette innlegget flere ganger og takker deg for at du skriver om dette.

    "Legger dagens rådende behandlingsmodeller uforholdsmessig stor vekt på kontroll og regulering, i forhold til frigjøring og autonomi? " spør du. Mitt umiddelbare svar er ja. Og fra mitt hjørne av verden handler dette mer om samfunnets / fellesskapets behov enn for den enkeltes opplevde behov.
    Frigjøring er utfordrende, for makt og fellesskap, autonomi er ønsket, men innenfor gitte rammer. Som kan oppleves som for trange, av mange etter hvert. Behandlingsmodellene er en del av disse rammene, og skal være godkjente av den oppdragende makta (?), på vegne av fellesskapet. Mao oss.

    Mennesker som trenger terapirommet som et fristed, hvor tanker verken sorteres i negative og positive, eller følelser reguleres bort før de riktig er opplevd, ja de kan lett stivne når kontroll og regulering atter en gang pålegges dem. For sånn kan det oppleves, for noen som søkte hjelp.

    Bare noen strøtanker fra en som ikke er ung lenger og som ser dette som en del av svingningene i verdier i samfunnet. Og som venter på nye vinder.

    SvarSlett
    Svar
    1. Det er interessant å høre at en som har levd lenge ser svingninger i disse verdiene. Det gir håp om nye vinder. Selv har jeg bare vært yrkesaktiv i ca. 10 år, og jeg har inntrykk av at kontrolltrenden har vært sterk hele denne tiden. Forkjempere for dette vil nok argumentere for at den enkelte gis frihet gjennom kontroll, men er det den samme typen frihet som den jeg søker? Er frihet å stadig regulere og kontrollere tanker og følelser, eller er frihet større toleranse for å være den man er? Dette handler kanskje om frihet til å forme seg selv versus frihet til å være seg selv. Og som du påpeker, det kan veldig lett bli andre som former deg, de som er i maktposisjoner eller i flertall, terapeuter og den rådende kulturen. Når presset på endring er stort, er det lett for en forvirret sjel i krise å bli formet i den retning omgivelsene ønsker. Man vil jo være flink pasient og vise at man nyttegjør seg behandling...

      På et kurs i traumebehandling (i regi av NKVTS) fikk jeg høre følgende kasuseksempel for å illustrere hvordan enkle teknikker kan hjelpe: En mann som var mye plaget med flashbacks ble bedt om å telle alle bøkene i bokhyllen til behandleren. Dette gjorde underverker mot flashbacks og ble hans nye mestringsstrategi. Han fikk traumeminnene under kontroll, men i parentes bemerket utviklet han istedet en telletvang. Dette ble imidlertid ikke så mye vektlagt.. Traumebehandlerne mener riktignok ikke at man skal stoppe der, symptomkontroll er kun fase 1 i traumebehandling. Imidlertid får dette meg til å undres på hva slike stabiliseringsteknikker gjør med personers forhold til egen psyke. Forsterker vi deres frykt for det de har inne i seg? Blir det en lettvint snarvei som bare skaper nye komplikasjoner? Er det et steg på veien til integrering eller er det en omvei?

      Det er heldigvis også flere motstemmer mot kontrolltrenden, som denne: http://www.psykologtidsskriftet.no/index.php?seks_id=416287&a=2

      Slett
  2. Hei, dette handler vel kun delvis om det samme – men ettersom det er terapiferie nå og jeg savner både terapi og terapeut så skriver jeg litt allikevel. Min tidligere samboer sa i en opphetet diskusjon om terapi at hun mente for mye terapi kunne føre til noe hun kalte for ”tillært hjelpeløshet.” Hun mente ikke meg spesifikt – men at man kunne bli for vant til å lene seg mot andre når vanskelige valg skulle foretas eller vanskelige situasjoner oppstår. Selv om jeg blankt avfeide det både overfor henne og meg selv – så er allikevel dette en tanke som stadig vender tilbake.

    Jeg har ikke noen vanskelig barndom med mange vonde barndomsminner med meg. Men jeg har en mor som var svært syk når jeg ble født og også syk i mine første leveår. Jeg har i mange og lange perioder vært plaget med angst, uro og fobier – særlig etter at jeg selv ble far. Og jeg har fått medikamenter mot depresjon.

    Etter at jeg begynte i terapi for noen år siden opplevde jeg noe nytt. Jeg ble utrolig glad i terapeuten. Det høres veldig hyggelig ut og tidvis er det det også. Men det er fryktelig stressende. Så jeg har brukt mye tid på det du skriver i artikkelen – godta de sterke følelsene som både har fått frem lengsel, savn, glede, frustrasjon og sinne. Først trodde jeg det var individualterapeuten min som var så enestående fantastisk – men etter at jeg begynte i gruppeterapi fant jeg ut at gruppeterapeuten også var vanskelig å leve uten. Hva var det som hadde skjedd – jeg var jo ikke sånn før terapi?

    På en eller annen måte har det oppstått eller blitt avdekket – en slags avhengighet. En frykt for å være alene med problemene. Så i den grad det følger noen spørsmål med her – så er det om man kan bli avhengig at terapi – eller om det bare er blitt avdekket noen behov, manglende tilknyting eller annet som kan forklare dette.

    Jeg går for det siste alternativet – for ellers måttet jeg jo slutte i terapi. Og det vil jeg jo ikke:-)


    SvarSlett
    Svar
    1. Et interessant eksempel på at hva som er forbedring eller forverring kommer an på hvilket perspektiv man ser det i. Det er iallefall både vanlig og bra å knytte seg til terapeuten(e) sin(e). Når man knytter seg sterkt til noen kan det av og til bli en utfordring å opprettholde egen selvstendighet. Men dette er noe man kan jobbe med. Kanskje trenger man noen erfaringer med at det f.eks. går an å ha egne meninger eller ulike typer følelser uten at relasjonen blir ødelagt, eller at uoverensstemmelser kan repareres. Løsningen er ikke å unngå tilknytningsrelasjoner, men å øve seg på kunsten å være knyttet til andre samtidig som man bevarer sin egen autonomi. Dette tror jeg er noe vi alle baler med i større eller mindre grad. I noen tilfeller kan man også trenge erfaring med at man klarer ting på egenhånd. Men siden dette er nye følelser for deg, høres det ikke ut som du er der.

      Det er i det hele tatt et vanskelig spørsmål, synes jeg, hvor autonom det er realistisk å bli, gitt at vi er utpregede flokkdyr. Vi orienterer oss jo mye ut fra tilbakemeldinger fra andre. Det kan også bli oppfattet som sykelig å gjøre for lite av dette. Et eksempel fra Juklerødsaken er Professor Nils Adolf Retterstøl på Gaustad som argumenterer slik for at diagnosen hans var riktig: "For en mann som fastholder at han har rett, til tross for at alle andre sier han ikke har det, må jo være alvorlig syk." Kan det å være ekstremt uavhengig av bekreftelse fra andre i seg selv være galskap? Juklerød fikk nå rett i skolesaken, ihvertfall...

      Juklerødsaken: http://www.dagbladet.no/2012/11/16/magasinet/arnold_juklerod/psykiatri/debatt/thorvald_steen/24398056/

      Slett
  3. Hei, takk for fint svar! Det var både interesant og godt å lese.

    SvarSlett