Informasjonskapsler

Denne siden inneholder informasjonskapsler.

onsdag 27. august 2014

Hva er egentlig et traume?

Begrepet traume brukes på mange ulike måter i litteraturen. I følge The Penguin Dictinary of Psychology stammer ordet traume fra det greske ordet for sår/skade ("wound"). Det betegner enten en fysisk skade forårsaket av en direkte ekstern kraft, eller en psykologisk skade forårsaket av et ekstremt psykologisk angrep. Dette er en nokså vid definisjon som kan inkludere mange ulike typer hendelser og reaksjoner.

WHOs offisielle diagnosesystem ICD-10 har ikke en selvstendig definisjon på begrepet traume, men den mest klassiske traumelidelsen Posttraumatisk stresssyndrom (PTSD) beskrives å være utløst av "en belastende livshendelse eller situasjon (av kort eller lang varighet) av usedvanlig truende eller katastrofal art, som mest sannsynlig ville fremkalt sterkt ubehag hos de fleste. Predisponerende faktorer (f eks kompulsive eller asteniske personlighetstrekk) eller nevrose i sykehistorien, kan senke terskelen for utvikling av syndromet eller forverring av forløpet, men er verken nødvendige eller tilstrekkelige til å forklare forekomsten."

I det amerikanske diagnosesystemet DSM-5 defineres stressoren for PTSD på følgende måte:  
"The person was exposed to: death, threatened death, actual or threatened serious injury, or actual or threatened sexual violence, as follows: (one required):
1. Direct exposure.
2. Witnessing, in person.
3. Indirectly, by learning that a close relative or close friend was exposed to trauma. If the event involved actual or threatened death, it must have been violent or accidental.
4. Repeated or extreme indirect exposure to aversive details of the event(s), usually in the course of professional duties (e.g., first responders, collecting body parts; professionals repeatedly exposed to details of child abuse). This does not include indirect non-professional exposure through electronic media, television, movies, or pictures."
Her inkluderes altså hendelser relatert til død, alvorlig skade og seksuell vold. Typen skade presiseres ikke.

American Psychological assosiation (APA) definerer traume slik:
"Trauma is an emotional response to a terrible event like an accident, rape or natural disaster. Immediately after the event, shock and denial are typical. Longer term reactions include unpredictable emotions, flashbacks, strained relationships and even physical symptoms like headaches or nausea. While these feelings are normal, some people have difficulty moving on with their lives. Psychologists can help these individuals find constructive ways of managing their emotions.
Adapted from the APA Help Center article, "Recovering emotionally from disaster.""
Denne definisjonen ligger nært opp til kriteriene for PTSD-diagnosen i DSM-5.


David Baldwin skriver "Traumatizing experiences shake the foundations of our beliefs about safety, and shatter our assumptions of trust." ... "In the "purest" sense, trauma involves exposure to a life-threatening experience. This fits with its phylogenetic roots in life-or-death issues of survival, and with the involvement of older brain structures (e.g., reptilian or limbic system) in responses to stress and terror. Yet, many individuals exposed to violations by people or institutions they must depend on or trust also show PTSD-like symptoms -- even if their abuse was not directly life-threatening. Although the mechanisms of this connection to traumatic symptoms are not well understood, it appears that betrayal by someone on whom you depend for survival (as a child on a parent) may produce consequences similar to those from more obviously life-threatening traumas." ... "Of course, some traumas include elements of betrayal and fear; perhaps all involve feelings of helplessness."
Her inkluderes direkte og indirekte livstruende situasjoner. Felles for reaksjonene er at de innebærer en rystelse i antakelsene om trygghet og tillit, samt en følelse av hjelpesløshet.

Sandra Lee Dennis betegner svik i nære relasjoner som en form for traume, uavhengig av om man er avhengig av dem for overlevelse. Hun skriver: "We don’t tend to think of betrayal as a trauma.  We reserve that label for more severe, life-threatening, experiences, like physical or sexual assault, the shock of war, devastating accidents, or even witnessing horrifying events. But betrayal, abandonment and divorce — especially when any of these include being left suddenly in an atmosphere of deception, can and often do leave us traumatized. Betrayal delivers a unique, emotionally violent blow to the body, heart and mind.  An unthinkable blow that can only come from someone with whom we share deep bonds. Trauma happens when we can no longer bear reality.  It signals to the brain that our life is under threat. The life being threatened when we are betrayed is the life of the soul. Broken trust takes aim at your heart, and inflicts a wound directly on your higher capacities for love, companionship, joy and beauty. The shock pretty much stops the music of life. The trauma hijacks your higher faculties and leaves you in no-man’s land, feeling alternately numb and helpless, or enraged and terrified for no apparent reason."
Faren trenger altså ikke være fysisk, den kan også være mental, eller "sjelelig" (Dennis er åndelig orientert).

Smith og Freyd (2014) har en inkluderende definisjon av både typen hendelser og typen reaksjoner. De skriver "Over time, the field of trauma psychology has grown to accommodate a shift from the understanding of traumatic events as ‘unusual experiences’as defined by the DSM-III to include all too common experiences of many members of society (e.g., incest, child sexual abuse, domestic violence)." ... "The definition of traumatic experiences was further extended when researchers began looking beyond just those events associated with intense fear. Examining variance in the interpersonal nature and chronicity of some abuse challenged the typical understanding of  traumatic experiences and began accounting for diverse post-traumatic reactions (Herman, 1992). One such extension was incorporating interpersonal betrayal into the understanding of traumatic events." Reaksjoner på svik-traumer inkluderer posttraumatisk stresslidelse (PTSD), dissosiasjon, angst, depresjon og borderline perosnlighetsproblematikk. 

Van der Hart et al.(2006; ref. i NOU 2012: 5) bruker traumebegrepet i dets opprinnelige mening,  «sår», noe som gjenspeiler at det å bli traumatisert er en subjektiv reaksjon på en potensielt traumatiserende hendelse.Van der Hart, Nijenhuis og Steele (2006; ref. i NOU 2012: 5) mener det sentrale i en posttraumatisk tilstand er at det har skjedd en hendelse som overstiger personens integreringskapasitet, og om en person blir traumatisert avhenger derfor av personens integreringskapasitet i forhold til styrken på hendelsen. De definerer integreringskapasitet slik: «Individets evne til å sette sammen og differensiere deler av ens erfaring og opplevde hendelser, for å skape meningsfulle relasjoner mellom en rekke erfaringer og hendelser som henger sammen, fullt ut virkeliggjøre disse, og å bli klar over hvordan de påvirker ens liv og andres liv.» (oversatt fra Van der Hart et al, 2006; ref. i NOU 2012: 5).
Det er altså individets evne til å integrere hendelsen som avgjør hva som er et traume. I denne definisjonen er type hendelse veldig åpen.

Noe som går igjen i disse definisjonene og beskrivelsene er vel at et traume innebærer et element av sjokk - det skjer noe helt uventet og rystende. Dette skaker opp vårt bilde av verden, og det blir dermed vanskelig å integrere hendelsen. Vi må kanskje revurderer ting vi har tatt for gitt og finne nye måter å orientere oss på i verden. Når er jeg egentlig trygg? Hvem kan jeg egentlig stole på? På en måte kan man si at vi blir konfrontert med livets grunnleggende usikkerhet. Vi blir tvunget til å virkelig ta innover oss emosjonelt det de fleste vet på et intellektuelt plan: At katastrofer kan ramme oss når vi minst venter det. For å integrere traumet må man bygge en ny forståelse av verden, livet, seg selv og/eller andre mennesker hvor denne hendelsen gir mening. Det kan nok være lettere om hendelsen også av omgivelsene anerkjennes som noe ekstraordinært som normalt ikke skal forekomme. Da kan man bevare mye av sin vanlige tiltro til verden, og gjenopprette et moralsk univers, som psykiatriprofessor emeritus Nils Johan Lavik (ref. i Sigruns blogg) kaller det. Dersom imidlertid hendelsen forsvares eller ikke tas alvorlig, må man inkorporere den som noe mer hverdagslig, noe man må regne med kan skje igjen. Dessuten får man mindre hjelp til å sortere ut overgripers ansvar og skyld fra sitt eget. Man kan også bli tillagt urimelig mye skyld for hendelsen, eller møte lite forståelse for sine reaksjoner i etterkant. Det gjør det vanskeligere å bygge opp igjen selvbildet og tilliten til seg selv. Derfor tror jeg at det i mange tilfeller kan være vanskeligere å komme seg etter mindre åpenbare og ekstraordinære katastrofer som ikke mobiliserer samfunnets støtte i samme grad.

For meg virker det rimelig å inkludere mellommenneskelig svik som potensielt traumatiserende erfaringer. Vi mennesker er svært sosialt orientert, og avhengige av interpersonlig speiling og kontakt for å forstå oss selv og verden. Fra egne erfaringer kjenner jeg igjen opplevelsen av å bli rystet i sine grunnleggende forventninger til verden, og problemene med å integrere, forstå og reorientere seg etter slike opplevelser. For meg har erfaringer med mellommenneskelig svik vært mye mer dyptgripende enn potensielt livstruende situasjoner jeg har vært i (skjønt det er vanskelig å sammenlikne slikt, da bl.a. trusselgraden og handlingsmulighetene kan variere).

Hvorfor er det viktig hva som inngår i traumebegrepet? Fordi språk gir legitimitet. Et traume skal tas på alvor. Ikke dermed sagt at opplevelser som ikke er traumer ikke skal tas på alvor, men et traume skal iallefall tas på alvor. Å kalle noe et traume kommuniserer at det er en skjellsettende opplevelse som trenger å bearbeides og om mulig repareres. Å kalle noe et traume kan kanskje forebygge det Smith og Freyd (2014) kaller institusjonelt svik; når institusjoner dekker over og bagatelliserer overgrep. En mulig fare med et vidt traumebegrep er selvsagt at begrepet utvannes. Imidlertid er det flere (Smith & Freyd, 2014; Dennis, 2014) som påpeker at opplevelser som mellommenneskelig svik har tendens til å bli bagatellisert i dagens samfunn eller deler av det. Å innlemme disse opplevelsene i traumebegrepet kan bidra til en økt forståelse for denne typen erfaringer.

dankex.deviantart.com


Kilder
-Baldwin, D. (1995-2014). David Baldwins trauma information pages. http://www.trauma-pages.com/trauma.php.
-Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet (2006). NOU 2012: 5 Bedre beskyttelse av barns utvikling.
-DSM-5-kriterier for PTSD: http://www.ptsd.va.gov/professional/PTSD-overview/dsm5_criteria_ptsd.asp
-Dennis, S. L.(2014) Trauma and betrayal. http://www.sandraleedennis.com/shattered-soul/trauma/
-ICD-10-kriterier for PTSD: http://finnkode.kith.no/#|icd10|ICD10SysDel|2613495|flow
-Reber, A. (1995). The Penguin Dictionary of Psychology. London, New York, Victoria, Toronto, Auckland: The penguin group.
-Sigruns blogg 06.08.09: Folloklinikken og hjelp etter traumer. http://stomm-blog.blogspot.no/search?q=folloklinikken
-Smith, C. P., Freyd, J. J. (2014?). Institutional betrayal. Publisert på http://dynamic.uoregon.edu/

lørdag 23. august 2014

Smells like Bullshit - om ivaretakelse av pasienters rettigheter

Etter situasjonen nevnt i innlegget Betydningen av svik - en blind flekk i vår kultur? har jeg forsøkt å klage til Fylkesmannen. Det har vært en "interessant" erfaring... Etter nesten et års saksbehandling fikk jeg som svar at det ikke hadde skjedd noe galt fordi jeg hadde fått mye informasjon generelt, om behandlingsopplegget etc. Konklusjon (stilet til behandler): "Fylkesmannen finner etter en samlet vurdering av saken at at du ved oppfølging av pasienten sikret en faglig forvarlig og omsorgsfull helsehjelp i tråd med helsepersonelloven § 4."

Utdrag fra mitt svar på dette:
"Jeg har mottatt deres avgjørelse i min klagesak, datert 03.07.14. Jeg ser av brevet at jeg ikke har rett til å klage på avgjørelsen. Jeg ser imidlertid også at det ser ut som dere ikke har forstått hva klagen går ut på. Dermed er i realiteten ikke min klage blitt behandlet. Jeg tillater meg derfor å forsøke å rydde opp i dette og be om en vurdering av det som var sakens kjerne.

Sakens kjerne er at jeg i etterkant av behandlingen, i form av epikrise og påfølgende telefonsamtale initiert av u.t., fikk ny informasjon som ikke var delt med meg under behandlingen, og som var av sentral betydning (behandlers begrunnelse for at han i første omgang ikke ville stryke det) og etter min vurdering av svært sensitiv karakter. Videre at behandler ikke ville forklare hva som hadde gitt ham denne oppfatningen eller når han har kommunisert dette til meg (jmf. brev av 05.06.13 hvor han forklarer at han istedenfor å svare på mine spørsmål forsøker å gi det han tror jeg trenger).

Da er det ikke relevant  at jeg fikk lese journalnotater under oppholdet (hvor disse tingene ikke sto), at vi fikk generell informasjon om behandlingsopplegget, og hadde ukentlige oppsummeringer eller at jeg fikk «aktiv terapi», med mindre det kan sannsynliggjøres at de tingene som overasket meg i ettertid ble kommunisert til meg i disse sammenhengene. Tvert imot forsterker det etter mitt syn forseelsen dersom man har hatt mange muligheter til å drøfte dette, men ikke har gjort det.

Jeg forstår at dette kan være vanskelig å ta stilling til, men dere har en redegjørelse fra min behandler vedrørende dette (mottatt hos dere 01.11.13) som dere kan vurdere om henger på greip... (som jeg har kommentert i brev datert 07.11.13). 
 ...
Oppsummering:
Jeg klaget altså ikke generelt på kvantiteten av informasjon underveis i behandlingen, men på at spesifikke og sentrale vurderinger ikke ble kommunisert til meg før behandlingen var avsluttet, samt at behandler overfor meg ikke ville gå inn på hva som hadde gitt ham denne oppfatningen eller når han har kommunisert dette til meg. Jeg ber om en vurdering av dette."

I forigårs kom fylkesmannens svar: 


Såvidt jeg forstår av dette brevet er det slik at:

1. Fylkesmannen kan ikke ta stilling til "at spesifikke og sentrale vurderinger ikke ble kommunisert til deg før behandlingen var avsluttet, samt at behandler overfor deg ikke ville gå inn på hva som hadde gitt ham denne oppfatningen eller når han hadde kommunisert dette til deg" fordi "det foreligger hendelsesnære journalnotat og etterpåfølgende redegjørelse som tilsier at dette må legges til grunn." Denne setningen mangler vel et "ikke", hvis det skal gi mening? I så fall kan helsepersonell slippe unna ved å la være å føre "hendelsesnære journalnotat". I denne saken foreligger det imidleritd en god del dokumentasjon. Når det gjelder første del av klagen: "at spesifikke og sentrale vurderinger ikke ble kommunisert til deg før behandlingen var avsluttet" foreligger både løpende journalnotater, mine egne nedtegnelser av det som ble skrevet på overhead i de ukentlige oppsummeringene, og en redegjørelse fra behandler til fylkesmannen hvor han viser til spesifikke journalnotater og prøver å forklare at vurderingen herved er kommunisert. Når det gjelder andre del: "samt at behandler overfor deg ikke ville gå inn på hva som hadde gitt ham denne oppfatningen eller når han hadde kommunisert dette til deg" foregikk hele denne kommunikasjonen skriftlig og ligger i journal. Kan det bli bedre dokumentert enn dette?

2. Jeg er ikke part i saken (?) og derfor er ikke fylkesmannen pliktig til å besvare alle anførsler som fremsettes (selv ikke hovedanførselen?). Hvis de ikke kan ta stilling til det jeg klager på, burde ikke det stå litt tydelig i avgjørelsen?

3. Fylkesmannen fant ut at det sentrale vurderingstema i saken var "om helsepersonellet ved oppfølgingen av deg hadde sikret faglig forsvarlig og omsorgsfull helsehjelp jf. helsepersonelloven (hpl) § 4 jf. hpl § 10 og pasient- og brukerrettighetsloven § 3.2." I sin avgjørelse definerer den samme fylkesmannen dette slik:

Så selv om fylkesmannen skal vurdere hvorvidt behandler har delt terapeutiske vurderinger med pasienten gjennom behandlingsforløpet, inngår det ikke i dette å ta stilling til at sentrale og sensitive  vurderinger  ikke kom frem før i epikrisen.... Eller så mener de at det å få slikt i posten etter at man har kommet hjem er å gi informasjonen på en slik måte at pasienten har mulighet til å forholde seg til form og innhold... Men samtidig kunne de jo ikke ta stilling til dette fordi de "manglet" hendelsesnære notater eller redegjørelser.... Dog sa de ikke noe om det i den opprinnelige avgjørelsen som ble sendt behandler...

Jeg føler jeg blir møtt av en vegg av ord som ikke henger sammen. Som søsteren min så treffende oppsummerer: "Anførslene i klagen er irrelevante. Vi registrerer bare at det kommet en klage, men bestemmer selv i overensstemmelse med innklagede hva saken gjelder. Klageren er ikke part. Om ikke annet kan det bli stor litteratur av sånt. Jeg er nesten sikker på at det fantes fylkesmenn i Praha på begynnelsen av forrige århundre, og at de var en stor inspirasjonskilde for Kafka."

Er dette vanlig praksis fra fylkesmenn? Er det slik pasienters rettigheter ivaretas? Jeg skulle ønske behandler hadde slått meg istedet. Da hadde kanskje etterspillet blitt mindre komplisert.


tirsdag 19. august 2014

Modern Times i helsevesenet

Vi lever i en kontrollens og standardiseringens tid i helsevesenet. Intensjonene er gode: Alle skal få den mest effektive behandlingen. I sin jakt på å finne den mest effektive behandlingen for hver enkelt diagnose overser imidlertid myndighetene desverre at:
1. Diagnoser er dårlige prediktorer for valg av behandling (Wampold, 2001)
2. Terapiforskningen finner svært små og lite solide forskjeller i effekt mellom ulike behandlingstilnærminger jevnt over (Wampold, 2001; Lambert, 2013).
3. Såkalte fellesfaktorer eller kontekstuelle faktorer viser seg å ha større betydning ( terapeutens tro på metoden,terapeutegenskaper (kompetanse), arbeidsallianse (inkl. pasientens tro på metoden) og placebo) (Wampold, 2001).
4. Kravene til EST-bevegelsen (Evidence Supported Treatment) favoriserer de behandlingsmetodene som tilpasser seg det medisinske paradigmet (i.e. utvikler konkrete teknikker som er lette å forske på for bestemte diagnoser)(Wampold, 2001).
5. Kravene til EST-bevegelsen favoriserer pga. sin vektlegging av mengde forskning de metodene som det er mest populært å forske på fremfor funn av faktiske meningsfulle forskjeller (Standal, 2014).

Som et resultat av myndighetenes linje får vi dermed en vektlegging av såkalt "Strukturert psykologisk behandling", som går igjen som en anbefaling i alle de nyere retningslinjene. Fra Nasjonale retningslinjer for diagnostisering og behandling av voksne med depresjon i primær­ og spesialisthelsetjenesten:

"Betegnelsen strukturert psykologisk behandling benyttes i retningslinjen som en fellesbetegnelse på anerkjente og teoribaserte psykologiske intervensjoner bygget på et gjensidig samarbeid mellom terapeut og pasient; der:
• terapeuten er aktiv og støttende
• det gis informasjon om depresjon og hvordan den kan forstås og mestres
• behandlingen er strukturert og rettet mot pasientens aktuelle problemer
• pasienten lærer spesifikke metoder for å mestre sine problemer, metoder som også kan anvendes
etter at behandlingen er avsluttet.
"

Mye av dette kan mange enes om, og jeg er tilbøyelig til å like at noen ting er nedfelt der (som at det skal være et gjensidig samarbeid mellom terapeutog pasient).  Anbefalingene er imidlertid umiskjennelig gjennomsyret av kontroll-ideologien vi finner i bl.a. kognitiv atferdsterapi (KAT). Dette blir enda tydeligere i forslagene til psykologiske intervensjoner: Strukturert hjelp til problemløsning, prioritering og gjennomføring av tiltak, evaluering av resultater, øke antall gjøremål som gir følelse av mestring og tilfredsstillelse, øke fysisk aktivitet, øke sosialt samvær, samt gi råd om hvordan en kan begrense tiden som blir brukt til bekymring, grubling og selvkritikk (Helsedirektoratet, 2009; s. 52). Som Løkke (2014) skriver, er det KAT som fremstilles som paradeeksempelet på strukturert psykologisk behandling. "KAT er primært opptatt av pasientenes ytre uorden (symptomene), ikke deres indre uorden: følelsene, drømmene, motivene og fantasiene som er knyttet til pasientenes fortellinger. Mange pasienter får god hjelp av KAT til å mestre sine symptomer. Men når biomedisinens og økonomiens premisser ligger som implisitte føringer i NR, svekkes tilbudet til de som ønsker og trenger hjelp til å arbeide med belastningene som ligger til grunn for symptomene." Jeg vil tilføye at KAT er opptatt av den indre "uorden" i form av å endre følelser via tanker, men mindre opptatt av hvilken mening følelsene har og hvorfor man har disse følelsene.

Ta for eksempel anbefalingen: "Terapeuten gir informasjon om depresjon og hvordan den kan forstås og mestres." Mange behandlere vil si at terapeut og klient sammen utforsker hvordan den enkeltes depresjon kan forstås og mestres. Merkelappen "depresjon" er en overfladisk kategorisering av symptomer som sier veldig lite om årsak og (etter manges mening) om behandling. 

Eller anbefalingen: "Pasienten lærer spesifikke metoder for å mestre sine problemer, metoder som også kan anvendes etter at behandlingen er avsluttet." Hvis man skal legge godviljen til kan man si at alle behandlinger som virker innebærer en form for prosesslæring hvor personen begynner å forholde seg til seg selv på en annen måte. Men det er neppe dette de mener med "spesifikke metoder".

Slike anbefalinger skaper forventninger, både hos behandler og pasient, om at behandler i større grad skal komme med løsninger på pasientens problemer. Jeg er redd dette kan medføre mer utålmodighet, mindre rom for refleksjon og flere skuffelser - for begge parter.

Bloggeren Ingrid Vaalund skriver:
"Et spørsmål som mange mennesker i nød ikke tør stille – og kanskje ikke engang tør tenke, er dette:


”Jeg vil vite
om du kan være til stede hos smerten,
min eller din egen
uten å gjøre noe for å skjule den
eller blekne den eller fikse den.”"


Hun fant etterhvert en behandler som kunne det, og som fungerte som en trygg stolpe i stormen: “Det første skrittet er å vikle oss selv og våre personlige ønsker ut av problemet, og når vi har gjort det, bli klar over hvor vi selv står. Da kan vi bli et fast referansepunkt, en stolpe, solid plantet i sanden, som stormrammede småbåter kan kaste et redningstau til. Om flere venner kan tilby faste stolper, kan de, selv om stolpene står for forskjellige synspunkter, være en kilde til styrke og stabilitet som hjelper menneskene i stormen med å finne sine egne løsninger. Ikke våre løsninger. Sine løsninger.

Psykolog og professor Rune Moelbak (2014) slår et slag for den klassiske samtaleterapiens verdier (typisk dynamisk orientert). Han skriver "Talk in talk therapy is of course a lot more than talk. It is about facilitating the kind of speech that evokes forgotten or suppressed feelings, and may never have been spoken before. It is creative or novel speech, not simply the rehashing of old events or the telling of stories. In and through speech people discover what they really think, just as is suggested by the expression: “to know what I think, I must first see what I say”. Speech, when it is therapeutic, or spoken from the right place, is a lot more powerful than we give it credit for…" Men denne terapiformen er under press: "Unfortunately we live in a culture that does not value speech. The expression, “she’s all talk and no action” communicates that what matters in life is to act, and that thinking and talking are simply pre-stages to actions." ... "The popular understanding of problems of living is that they can be mastered just like another work-assignment. Barnes and Noble is full of self-help books that promise amazing results through easy steps and suggestions for whipping oneself back into shape. They espouse the idea that thoughts can be “engineered” and that you can choose to act differently through various mind-tricks."

Jeg kjenner så altfor godt igjen presset om å skulle "fikse" den andres smerte. Jeg vil jo gjerne hjelpe, men tror ikke på løsningene fra KAT.. Jeg vet at jeg reagerer veldig negativt på slikt selv  når jeg er i krise, og den gyldne regel sitter dypt i meg... Her en dag tok jeg meg selv i å prøve å mestre presset ved å late som jeg ikke var behandler, dvs. ikke hadde noe spesielt ansvar eller satt på noen spesiell kompetanse, men bare var et helt vanlig medmenneske. Når jeg skriver dette føles det nesten som tabu å si noe sånt; og for all del, det er langt i fra snakk om fri flyt og null filter...Men jeg lurer på om vi av og til blir bedre terapeuter ved å slappe litt mer av, og at det er noen forventinger i rollen vår og i kulturen som gjør dette vanskelig for oss. Den moderne behandlerrollen begynner å bli litt trang. For å kunne være den trygge stolpen som Vaalund beskriver, må man være trygg på at det også har en verdi å ta imot, å lytte, å forsøke å forstå, å være der som et medmenneske og gi personen rom og støtte til å finne sin egen vei; ikke bare "fikse", "korrigere" og "konkludere".

Kilde: doctormakro.com


"Soundtrack" til dette temaet:
Churchill - Change

Kilder:
-Helsedirektoratet: www.helsedirektoratet.no, Publikasjoner, Retningslinjer
-Løkke, P. A. (2014). Når depresjon blir et nasjonalt problem. En kritikk av retningslinjeideologien.Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 51, 2, side 122-131
-Moelbak, R. (2014). Is talking disappearing from depression therapy? http://www.bettertherapy.com/blog: Insight - A blog for the critical consumer of psychotherapy.
-Lambert, M. J.(2013). The Efficacy and Effectiveness of Psychotherapy. I M. J. Lambert (Ed.), Bergin & Garfields Handbook of Psychotherapy and Behavior Change. Sixth Edition. Hoboken, New Jersey: John Wiley & Sons, Inc.
-Standal, K. (2014). Et forsvar for behandlers preferanser. Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 51, 5, side 412-413.
-Vaalund, I. (2012). Takk til en hjelper som hjalp. http://ingridvaa.blogspot.no:Vi er hele elefanten. 
-Wampold, B.E. (2001). The Great Psychotherapy Debate. Models, Methods and Findings. Mahwah, New Jersey: Lawrence Erlbaum Associates, publishers.

Relaterte innlegg:
Test av Moodgym
Skulle ikke terapi være frigjørende? 
Disse diagnosene...
Oppsummering og refleksjoner om Ny-humanistisk terapi

søndag 17. august 2014

Boktips: Perspektiver på depresjon


Referanse: Lewis, B. (2012). Depression. Integrating science, culture and humanities. New York, Oxon: Taylor & Francis

 Denne boken gir en god oversikt over dagens kunnskap om depresjon. Videre tar den for seg ulike perspektiver og forståelsesmodeller for depresjon, både opp gjennom historien og i dag, samt hvilke samfunnskrefter som kan bidra til dagens trend. Boken fremhever at alle kliniske avgjørelser hviler på to føtter: fakta og verdier. Avgjørelser mennesker tar angående sin depresjon er ikke kun "medisinske" eller "psykiatriske" - de er dypt personlige valg angående hvordan folk forstår sine liv, skaper sin identitet og velger hvordan de ønsker å leve.  Følgelig er det personen selv som må velge, ikke en terapeut eller ekspert. Lewis knytter an til terapiforskning som tyder på at det er mange veier til Rom og at det er viktig hva som gir mening for den enkelte. Lewis tar til orde for et lytteperspektiv som har mye til felles med antropologenes: "Anthropologists put their judgements on hold, they keep their ethnocentrisms at bay, they bracket their preconcieved notions, and they try to understand a way of life from inside that way of life - how it makes sense, what advantages it has for the people who live that way of life, and how it has integrity of its own."  Lewis avslutter med at det må være en match mellom person og tilnærming, og at klienter må oppmuntres til å ta egne intuisjoner og følelser på alvor.

torsdag 14. august 2014

Betydningen av svik - en blind flekk i vår kultur?

Sandra Lee Dennis (master (MA) i "Counseling Psychology" og doktorgrad (PhD) i "Integral Studies/ Psychology and Religion") har en nettside, og kommer snart med en bok, om fenomenet svik i kjærlighetsrelasjoner, og hvordan vår kultur er blind for denne typen traumer. "The hidden violence of betrayal is an unacknowledged form of misuse of power. Betrayal traumatizes because it is an “emotional rape” of the finer sensibilities of the soul — faith, trust and love. Unrecognized culturally: Betrayal leaves invisible, devastation in the victims and we tend to look away and excuse the betrayer. The cultural attitude is similar to those surrounding domestic violence and incest before they were recognized, named and finally condemned as the abuses they are."

I et innlegg utdyper hun hva fenomenet svik (betrayal and deception) innebærer.  Brutte løfter er èn ting, men kanskje mer grunnleggende er "when we act as if we are someone we are not, pretend to feel a way we do not, or play out commitment and loyalty when we are not committed or loyal.
In little ways, we all do these things to manage our inter­actions with others. We tell “white lies” in certain situations to save a person’s feelings or our own self-images—but who knew how the stakes skyrocket when hypocrisy infiltrates love and loyalty. When the person you trust with­holds the truth after having promised to honestly share their thoughts and feelings with you, they create two worlds: theirs—in which they are aware of their opinions, judgments, and struggles concerning you and the relation­ship—and yours, in which you are not." ... "Letting someone believe something that is not true—even for what seems like the best of reasons, e.g.,”to protect them”—produces the same result as saying something false: It is the passive version of lying. The word betrayal comes from the Middle English word bitrayen — meaning “mislead, deceive.” This brand of betrayal is not always about infidelity, though it often is, but about deceit, manipulation, exploitation, and the slow undermining and erosion of identity that follows. Being lied to insidiously chips away at your soul. The long-lasting corrosive effect of deception on a person’s faith in themselves and in human nature was a revelation to me."

En slik opplevelse kaster deg inn i en eksistensiell krise: "The realization that you have been living a lie causes a bizarre “time-release poison” to infiltrate your nervous system. Without your conscious intention, the brain slowly, painfully, revises each memory associated with that person, along with your sense of self, to fit the actual facts.The shock of the attachment rupture from your source of safety and love combines with deception to create a unique physical, emotional and existential crisis. You feel as if you are falling down a rabbit hole with everything in your world floating aimlessly with you."


Det var godt for meg å lese deler av dette. Jeg har nemlig opplevd noe slikt - ikke i kjærlighet, men i terapi. På mange måter er det nok verre i et kjærlighetsforhold, fordi man elsker hverandre og lever livene sine sammen. I en terapirelasjon er imidlertid maktbalansen som regel mer ujevn, hvor terapeuten i kraft av sin rolle får en forholdsvis stor definisjonsmakt. Man blir ganske sårbar i en behandlinssituasjon. Man er gjerne sårbar i utgangspunktet, det er derfor man kommer i behandling. I tillegg skal man dele denne sårbarheten med en person som har myndighet til å diagnostisere og vurdere. Dette krever tillit og tilknytning, noe terapeuten legger til rette for. Jeg var i et intensivt behandlingsopplegg, jobbet hardt med meg selv og delte vanskelige erfaringer og følelser. Det var en intens og viktig periode av livet mitt. Jeg opplevde underveis i behandlingen å bli møtt med støtte og forståelse, og ga dem derfor også mye tillit. Jeg knyttet meg. I epikrisen og dialog rundt epikrisen kom det imidlertid frem en helt annen vurdering av meg enn den som var blitt kommunisert underveis, samt noen ganske dømmende karakteristikker av meg når jeg var på mitt mest sårbare. Jeg har ikke lyst til å gjengi dem, selv om jeg er anonym her. Athene-identiteten får heller ikke besudles med dette.
For meg opplevdes dette som følelsesmessig vold. Jeg følte meg lurt. Bena ble slått bort under det jeg trodde vi sammen hadde jobbet mot. Bunnen ble rykket bort under meg, og jeg begynte å sette spørsmål ved alt. Ved meg selv og ved andre mennesker: Hvordan kan jeg vite hva folk egentlig mener med det de sier? Og siden jeg selv er psykolog; ved yrket mitt og faget mitt: Hvordan kan sånt passere? For det passerer nemlig. Mange fagfolk ser ikke noe problem med det som skjedde her. Vedkommende behandler nektet å forklare og begrunne sine vurderinger overfor meg, og dette ble godtatt av systemet. Kan det handle om det Dennis skriver, at slike traumer er underkjent i vår kultur? Denne underkjennelsen gjør det imidlertid enda vanskeligere å gjenoppbygge tillit. De som ikke ser problemet kan finne på å gjøre det samme selv.

Hvis det er slik, at traumer relatert til svik i tillitsrelasjoner blir tatt uforholdsmessig lite på alvor i forhold til hvor vondt det er for folk flest, hvorfor er det sånn? Er det for vanlig? Er det såpass mange som føler seg truffet av det at de motiveres til bagatellisering? Er det for lite konkret? Traumer som vold og dødsfall er jo gjerne lettere å bevise. Klassifiserer vi  uforholdsmessig mange løgner som "hvite", og dermed uskyldige, uten å skjønne konsekvensene av dem?




"Soundtrack" til dette temaet:
Foo Fighters - The Pretender




Kilder:
-http://www.sandraleedennis.com/