Informasjonskapsler

Denne siden inneholder informasjonskapsler.

fredag 26. september 2014

Smells like Bullshit 2 - Er pasienters klagerettigheter en vits?

www.memecenter.com

Jeg har forsøkt å klage på saksbehandlingen hos Fylkesmannen til Sivilombudsmannen. Min klage inneholdt følgende hovedpunkter: 
  •   "Fylkesmannens egen definisjon av «god praksis» under relevante lovparagrafer tilsier at de skal ta stilling til om det er kommunisert på en god måte gjennom behandlingen. Da mener jeg de ikke kan se bort i fra at jeg fikk en overraskende og belastende vurdering av meg selv etter å ha kommet hjem, hvor mulighetene for bearbeiding av denne vurderingen var langt dårligere i og med at jeg var avskåret fra å drøfte med de andre som hadde vært tilstede i situasjonen, og ikke lenger hadde dette behandlingsopplegget rundt meg. Den første tiden etter utskrivelse er en kjent risikoperiode for selvmord, fordi man er i en sårbar overgang.  
  • Videre mener jeg at dette er så godt dokumentert som slike ting kan bli. 
  •  Hvis de først skal se bort fra kjernen i klagen min, mener jeg dette burde gått tydeligere frem av svarbrevet til behandler."


I dag fikk jeg dette svaret: 



De sier altså først at det de kan ta stilling til er saksbehandlingen og rettsanvendelsen i saken. Så konkluderer de med at Fylkesmannen hadde et riktig rettslig utgangspunkt. Videre konkluderer de med at Fylkesmenn har så stor frihet i slike saker at de ikke finner grunn til å gå nærmere inn på saksbehandlingen. Er det ikke litt rart at de først sier de kan ta stilling til saksbehandling, og så sier de ikke finner grunn til å gå inn i saksbehandlingen i denne saken pga. allmenne forhold (Fylkesmenns frihet) og ikke forhold spesielt for denne saken? De begrunner det altså med at Fylkesmenn sjelden kan overprøves, og ikke med f.eks. at saken ikke er viktig nok (Sivilombudsmannen har lov til å prioritere) eller at saksbehandlingen synes i orden.

Det synes for meg som om Fylkesmennene er litt av noen konger. Pasienter har rett til å klage til Fylkesmannen, men Fylkesmannen kan se helt bort i fra det pasienten har reagert på. Hva slags rettigheter er dette?  Fylkesmannen kan omdefinere hva saken handler om for så å konkludere med at alt er i orden. Det synes jeg nesten er verre enn å ikke behandle klagen, fordi det man klaget på da blir tildekket og usynliggjort. Sluttresultatet er at Fylkesmannen har undersøkt saken og funnet at alt var i orden. Måten Fylkesmannen har gjort dette på er i praksis uangripelig pga. "...tilsynsmyndighetenes handlingsrom i saker som denne." Dette synes jeg ikke er særlig betryggende...


Relaterte innlegg:

Betydningen av svik - en blind flekk i vår kultur? 
Smells like Bullshit - om ivaretakelse av pasienters rettigheter

søndag 14. september 2014

Grandiositeten i kulturen

Behr og Hearst (2005) skriver om depresjon at dette gjerne henger sammen med en overdreven følelse av skyld og omnipotent (allmektig) ansvar. Dypt deprimerte personers selvbilde er på samme tid grandiost og selvklandrende, men dette er bare en karikatur av dynamikken ved mildere depresjoner. I følge Behr og Hearst er det altså noe grandiost over deprimerte menneskers skyldfølelse. De har en overdreven følelse av ansvar, urealistiske forventninger til seg selv.

Forekomsten av depresjon har økt på i den vestlige kulturen, og det diskuteres hvorvidt dette skyldes endringer i diagnosekriteriene eller endringer i samfunnet (Brinkman, Petersen, Kofod og Birk, 2014). Alain Ehrenberg (2010a, ref. i Brinkman et al. 2014) foreslår at depresjon representerer det motsatte av vår tids idealer. Samfunnet er blitt et individualistisk prestasjons- og handlingssamfunn hvor individet skal realisere sin egen autonomi og sitt eget livsprosjekt. Med sin hemmethet, nedstemthet, utmattelse, mangel på prosjekter og motivasjon etc. er den deprimerte den diametrale motsetning til våre sosialiseringsnormer. Jeg lurer imidlertid på om depresjon ikke bare er en motsetning til våre idealer, men også på sett og vis en karikatur av en samfunnsmessig grandiositet på vegne av enkeltindividet.

Jeg har selv tendens til å bli deprimert og får lett (tror jeg) skyldfølelse. Jeg møter imidlertid sjelden så mye motbør fra andre som når jeg forsøker å avgrense mitt ansvar. Og dette gjelder ikke bare fra de involverte (som evt. kunne føle at de måtte ta det ansvaret jeg ikke tar på meg). Når jeg forsøker å bekjempe hva jeg ser som overdreven ansvarstaken støter jeg mot en norm, nærmest et tabu. Ikke alltid, men påfallende ofte. Det virker som det i visse sammenhenger er noe enormt provoserende med å snakke om grensene for sitt ansvar. 

Madsen (2010) hevder i sin bok " Den terapeutiske kultur"  at psykologien har gått i ledtog med nyliberalistisk ideologi i å legge uforholdsmessig mye ansvar på enkeltindividet. Order "offer" er i ferd med å bli et skjellsord, og endrer betydning fra å være utsatt for noe til å  bli en innstilling man selv velger (Kajsa Ekis Ekman, ref. i Sigruns blogg, 2012). Jeg tror grandiositeten Behr og Hearst snakker om ikke bare preger deprimerte enkeltindivider, men preger vår kultur. Dette kan kanskje være med på å forklare den økte forekomsten av depresjon.

Deprimert pasient (meg) tegner seg selv i billedterapi


Kilder:
-Behr, H., Hearst, L. (2005). Group-analytic Psychotherapy. A Meeting of Minds. Philadelphia: Whurr Publishers Ltd. 
-Brinkmann, S., Petersen, A., Kofod, E. H., Birk, R. (2014). Diagnosekultur - et analytisk perspektiv på psykiatriske diagnoser i samtiden. Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 51, 9, side 692-697.
-Madsen, O. J., 2010. Den terapeutiske kultur. Oslo: Universitetsforlaget AS.
-Sigruns blogg (2012). - Var inte ett sånt jävla offer!

Relaterte innlegg:
Ansvarlig for andre liv 

fredag 12. september 2014

Ansvarlig for andres liv

Helsepersonell har et stort ansvar for jobben de gjør. Vi jobber tildels med alvorlige og sensitive temaer. Å feile her kan bli svært vondt for den det gjelder. Ansvaret vårt gjelder imidlertid ikke bare hva vi gjør, men også hva vi ikke gjør. For å vurdere hva som bør gjøres, må vi også i stor grad vurdere og konkludere om våre pasienters atferd. Her begynner dilemmaene å tårne seg opp. Vi skal invitere til en trygg og likeverdig relasjon hvor pasienten både kan åpne seg og bli hørt, samt legge til rette for brukermedvirkning. Samtidig må vi kartlegge risiko for suicidalitet og vold, og vi har meldeplikt ifht. bl.a. barn, førerkort etc. Hvis vi lar være å vurdere risikofaktorer, eller unnlater å gripe inn ved risikofaktorer, kan vi selv bli holdt ansvarlige for f.eks. pasienters atferd i trafikken. Sentralt i retningslinjer for kartlegging av risikofaktorer er pasientens diagnose. Dermed blir brukermedvirkning i diagnostisering straks mer komplisert (se aktuell diskusjon på Sigruns blogg). 

Ved kriser må vi vurdere om vi må bruke tvang. Vilkårene for tvang er bl.a. (Psykisk helsevernloven § 3.3) at "Pasienten har en alvorlig sinnslidelse og etablering av tvungent psykisk helsevern er nødvendig for å hindre at vedkommende på grunn av sinnslidelsen enten, a. får sin utsikt til helbredelse eller vesentlig bedring i betydelig grad redusert, eller det er stor sannsynlighet for at vedkommende i meget nær framtid får sin tilstand vesentlig forverret, eller b. utgjør en nærliggende og alvorlig fare for eget eller andres liv eller helse." "Alvorlig sinnslidelse" forstås vanligvis som at pasienten er i en tilstand hvor han/hun ikke er i stand til å ta rasjonelle valg. Vanligvis gjelder dette en form for psykose. I retningslinjer for forebygging av selvmord (2008) hevdes imidlertid at graden av selvmordsrisiko i enkelte situasjoner må kunne spille inn i vurderingen av om vilkåret om «alvorlig

sinnslidelse» må anses oppfylt. Hvis du ønsker sterkt nok å dø, er du altså per definisjon ikke i stand til å ta egne rasjonelle valg. Da må helsepersonell ta ansvar for deg. Hvis en pasient velger å ta sitt eget liv er det automatikk at det skal fylles ut en avviksmelding til Helsetilsynet i fylket. Avvik defineres som manglende oppfyllelse av krav i regelverket (uit.no). Det er altså per definisjon begått en feil fra helsevesenets side når en pasient som er under behandling velger å avslutte livet sitt. 
Veien til helvete er brolagt med gode intensjoner, sies det. Disse prosedyrene og retningslinjene er laget for å forebygge at vonde ting skjer. Imidlertid skaper de en del angst og en del tullete byråkrati. For eksempel diskuteres det hvorvidt pasienter som venter på et kurs skal skrives ut i ventetiden, og så henvises på ny når det er plass på kurset, for å ikke bli ansvarlig for en pasient som ikke har pågående behandling. At pasienten kan ta kontakt ved behov er ikke nok. De må følges opp og vurderes.  
Et stort ansvar krever at helsepersonell har en stor makt til å ivareta dette ansvaret. Jo større ansvar vi har, jo mer må vi kontrollere pasientene. Dette er uheldig for pasienters autonomi og for relasjonen mellom pasient og behandler. Det krever også mye ressurser. Jeg synes kontrollmanien har gått for langt og at helsepersonells ansvar bør avgrenses mer. 
Akkurat hvordan grensene bør settes er et vanskelig spørsmål. Jeg mener imidlertid at de fleste polikliniske pasienter bør tiltros å kunne ta kontakt selv ved behov. Det bør ikke være nødvendig med timer kun for kontroll av tilstand, med mindre det er noe spesielt. Videre synes jeg vurderinger vedrørende førerkort ofte blir veldig fjernt fra det vi driver med i psykiatrien. Det er vanskelig å slutte fra psykiske problemer til atferd i trafikken, og mange pasienter kan fungere veldig ulikt på ulike livsområder. Jeg synes videre ikke at valget om å ta sitt eget liv skal blandes sammen med hvorvidt vedkommende har en alvorlig sinnslidelse. Hvorvidt man vil leve eller ikke er et svært personlig verdivalg. Helsepersonell kan legge til rette for å hjelpe personer gjennom kriser og forsøke å forhindre suicid begått på grunnlag av vrangforestillinger. Men hvis en person virkelig ikke ønsker å leve mer, er dette til syvende og sist personens eget ansvar. En anerkjennelse av dette i prosedyrer og retningslinjer tror jeg ville frigjøre behandlere til å i større grad kunne romme personens smerte. Kanskje ville dette forebygge selvmord mer enn denne voldsomme kontrollen og ansvaret. 





















Kilder:
-Psykisk helsevernloven
-Nasjonal faglig retningslinje for forebygging av selvmord i psykisk helsevern (Helsedirektoratet, 2008)
-Regler og veiledning for utfylling av helseattest for førerkort m. v. IS-1437. (Sosial- og helsedirektoratet, 2006)
-Håndtering av uønskede hendelser og avvik. uit.no