Informasjonskapsler

Denne siden inneholder informasjonskapsler.

lørdag 25. oktober 2014

Skillet mellom det syke og det friske

"Det følger af klassisk patologiforståelse, at normale reaktioner ikke er behandlingskrævende per se. Dette er ikke medlidenhedens logik, hvor terapeutens oplevede forståelse af patientens følelsesmæssige lidelse afgør graden af behov for hjælp."

Dette skriver  Line Bang Mikkelsen i et fagessay om ferske terapeuters utfordringer i psykologtidskriftets oktobernummer. Hun fremhever her farene med å ikke se det patologiske i pasienters atferdsmønster. Dette kan medføre at hjelp kun blir støtte, og at man ikke adresserer pasientens dysfunksjonelle mønstre. Videre kan det medføre at terapeuten ikke klarer å sette grenser for pasienten. Kombinasjonen av nye terapeuters store ønske om å hjelpe, og derav like sterke angst for å svikte, samt en manglende utviklet "profesjonell empati" som inkluderer både medfølelse og evnen til å oppfatte den emosjonelle logikk som ligger bak pasientens uttrykk - den dynamiske persepsjon; gjør ferske terapeuter sårbare for dette. 

Jeg kjenner meg godt igjen i de utfordringene Mikkelsen beskriver. Å jobbe med mennesker som lider er en prøvelse på mange måter, og det utfordrer terapeutens grenser. Mikkelsens løsning synes jeg imidlertid blir litt problematisk. Hun trekker opp et nokså skarpt skille mellom "patologisk" og "normalt". Vi kan ikke bruke allmennmenneskelig empati på relasjonsforstyrrede pasienter. Videre skal ikke følelsesmessig lidelse avgjøre behovet for hjelp. Det er det patologiske som skal være i fokus, ikke normale reaksjoner. 

Hva innebærer dette? Hvis man er utsatt for noe fælt, og har normale reaksjoner på dette, skal man da ikke få hjelp? Skulle Utøya-ofrene klart seg på egen hånd? Og hva er egentlig "normale" reaksjoner på traumer, omsorgssvikt, mobbing, overgrep etc.? Som de sosiale vesener vi er er det vel også normalt å trenge hjelp iblant - følelsesmessig hjelp; tid, rom, validering. Bekreftelse også på det "normale" og forståelige i ens reaksjoner. Det kan forebygge patologi, eller bli en kime til sunn vekst hos en relasjonsforstyrret person.

Hva er egentlig patologi i psykologien? En vanlig definisjon (Nolen-Hoeksema, 2014)  er "The four Ds of abnormality": "dysfunction, distress, deviance and dangerousness". Hvis tanker, følelser og/eller atferd er dysfunksjonelle, skaper ubehag, er avvikende og/eller potensielt farlige defineres de som abnormale, eller patologiske. Det gjenstår imidlertid mange subjektive og verdimessige vurderinger når det kommer til enkelttilfeller. Når blir en sorgprosess dysfunksjonell, hvor mye ubehag skal man forvente i livet, hva er avvikende sett i lys av denne personens situasjon? I det moderne synet på mentale lidelser ses de ikke som avgrensede sykdommer med en felles patologi som kan identifiseres i alle mennesker med denne lidelsen, men snarere som en samling av problemer mht. tenkning, følelsesmessig respons eller regulering og sosial atferd (Hyman, 2010; Insel et al., 2010; Sanislow et al,m 2011; ref. i Nolen-Hoeksema, 2014). Det er økende evidens for at det ikke finnes noen skarp skillelinje mellom patologi og normalitet når det gjelder mentale lidelser, men at det snarere er snakk om et kontinuum (Nolen-Hoeksema, 2014). 

Helsepersonell er tildelt en stor definisjonsmakt mht. å skille mellom normalt og patologisk. Dette kan i mange tilfeller bli etisk problematisk. Det er en nærliggende fare å skylde på pasientens patologi når man føler seg utilstrekkelig som terapeut. Men pasientens ønsker kan være fullstendig  naturlige og legitime selv om de ikke alltid kan innfris. Når du har det veldig vondt vil du ofte ha all den støtte og hjelp du kan få fra de (ofte få) personene du da føler deg trygg på. Selv om dette er naturlig og menneskelig er det ikke dermed gitt at en terapeut skal være tilgjengelig 24 timer i døgnet. Men det er fordi terapeuten har sitt eget liv og sine egne behov. 

Jeg tror det er viktig at terapeutens grensesetting ikke bare baseres på pasientens behov, men også på terapeutens. Nancy McWilliams (2004) fremhver at rammen for behandlingen er like viktig for terapeuten som for pasienten. Grensene vi setter reflekterer legitime tiltak for å gjøre oss komfortable nok til å gjøre det veldig krevende arbeidet som psykoterapi er. Hvis en ramme egentlig er der mest for terapeuten, er det viktig å være ærlig om det. Dette synes jeg er kloke ord. Det er viktig at vi som terapeuter aksepterer at vi også har behov og grenser, selv om pasientene lider. Ellers går vi til grunne i denne jobben. Paradoksalt nok kan det at terapeuten tar mer hensyn til seg selv hindre stigmatisering av pasienten. Man trenger nemlig ikke finne noe galt i pasientens ønsker for å rettferdiggjøre at man setter en grense.

Mikkelsen har et poeng, man kan bli dradd inn i destruktive mønstre hvis man ikke evner å se den andre (og seg selv) utenfra. Dette kan skje i alle relasjoner, ikke bare overfor pasienter. Det er heller ikke nødvendigvis riktig overfor pasienten å innfri alle deres ønsker. Pasienter som f.eks. sliter med å stole på seg selv har ikke nødvendigvis godt av at terapeuten er ubregrenset tilgjengelig eller forteller dem hva de skal gjøre. Dette kan sementere en avhengighet. 

Det jeg vel reagerer på er dette skarpe skillet hun trekker. Som om "friske" mennesker er innenfor den allmennmenneskelige empatien, mens "relasjonsforstyrrede pasienter" må møtes på en helt annen (og mer skeptisk?) måte. Hva gjør det med et menneske å bli møtt med en slik skepsis? Hvis man i tillegg kun fokuserer på, eller behandler, det som defineres som patologisk, får personen aldri bekreftelse på at behovene deres kan være "normale", sunne, forståelige og noe som kan tas hensyn til. Blir man frisk av sånt? Det er en form for fordom som jeg tror kan bli veldig destruktiv. Mange med relasjonsproblemer har nettopp en mangel på erfaringer med å bli møtt som et medmenneske, blir forstått, tatt på alvor, tatt hensyn til. Disse vil typisk være veldig vare på dette området. Hvis de blir møtt med en holdning om at det er noe grunnleggende galt med deres opplevde behov, at det sannsynligvis er en destruktiv dynamikk som ligger bak det de uttrykker, får de bare bekreftet disse erfaringene. De kan resignere, trekke seg tilbake fra verden, flykte inn i fantasien/psykosen, eller de kan bli enda mer desperate etter å bli hørt, forstått og sett. Desperasjonen kan såvisst føre til destruktive dynamikker, og dermed har vi fått en selvoppfyllende profeti. 

Jeg tenker det er ekstremt viktig å forsøke å møte disse menneskene med et åpent sinn, et sinn som også er åpent for det sunne og det forståelige. Å møte dem fordomsfullt tror jeg er mer destruktivt enn å være litt for naiv i blant.


 
fra redwood.colorado.edu

Kilder: 
-  Mc Williams, N. (2004). Psychoanalytic Psychotherapy. A Practitioner`s Guide. New York: The Guilford Press
- Mikkelsen, L. B. (2014). Den med-lidende nybegynner. Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 51, 10, s. 836-843
- Nolen-Hoeksema, S. (2014). Abnormal Psychology. Sixth edition.New York: McGraw-Hill Educiation. 

søndag 12. oktober 2014

Påvirk forskning på bipolar lidelse

Undersøkelse, bipolare lidelser

James Lind Alliance Priority Setting Partnership har lansert en online-undersøkelse på siden til Oxford university hospitals for å identifisere viktige forskningsspørsmål relatert til bipolare lidelser.


Du kan delta i undersøkelsen hvis du:
Har fått diagnosen bipolar lidelse, tror du kanskje har bipolar lidelse, er pårørende til noen som har eller kanskje har bipolar lidelse,  er helse- eller sosialarbeider, er del av en organisasjon som representerer bipolare eller deres pårørende.

Dette er en fin mulighet til å påvirke hva som skal forskes videre på.

fra aprilhunterblog.com