Informasjonskapsler

Denne siden inneholder informasjonskapsler.

søndag 22. februar 2015

Invaderende arbeidsliv

I dagens Aftenposten er det et innlegg ved Lucy Kellaway, kommentator i Financial Times, om feilansettelser. Hun skriver om hvor viktig det er raskt å kvitte seg med personer som er til skade for bedriften. Dette kan være viktig og riktig i mange sammenhenger, men det er selvsagt en balansegang mellom dette og et inkluderende arbeidsliv. I det første eksempelet Kellaway nevner synes jeg denne balansen tipper over.

"For ti dager siden tastet tenåringen Cella fra Texas følgende melding på twitter: "Eh, jeg skal begynne i denne forp***e jobben i morgen" fulgt av en hel rekke tommelen-ned-symboler. [Hun nevnte ikke navnet på restauranten]. En eller annen viste meldingen til sjefen i pizzarestauranten som nettopp hadde ansatt henne. Han twitret til svar: "Og... nei, du skal ikke begynne i denne FP jobben i dag! Jeg har nettopp gitt deg sparken! Lykke til, uten penger og uten arbeidsliv!""

Kellaway mener at meldingen fra sjefen burde vært høfligere, men at oppsigelsen var helt riktig. "I gamle dager ville jenta sannsynligvis ha fått sparken så snart hun begynte å skjelle ut kundene. Å gjøre slutt på denne uholdbare situasjonen før den oppsto, var til fordel både for firmaet og for Cellas potensielle kolleger. Ingen liker å arbeide sammen med noen som er så opptatt av å sutre at hun begynner med det før hun hadde noe å klage over. Til og med jenta selv får noe ut av det (i tillegg til en kortvarig berømmelse), for hun er fritatt for en jobb hun hadde bestemt seg for å hate."

Å twitre negativt om en jobb før man har begynt er neppe særlig lurt, og oftest heller ikke et godt tegn. Men oppsigelsesgrunn? Cella holdt restauranten anonym på twitter, så lojalitet/uthenging var ikke et tema her. I tillegg har vi med en ung person å gjøre, Cella er tenåring.

Kellaway slutter fra at Cella uttrykker misnøye over jobben til at hun vil skjelle ut kunder og være utrivelig å samarbeide med. Er det så enkelt? Sannsynligvis følte Cella seg nødt til å ta denne jobben av økonomiske grunner e.l., men hadde ingen stor interesse av servitøryrket. Dette vil jeg tro er en ganske vanlig situasjon i visse faser av livet. Man trenger penger og er nødt til å ta de jobbene som er tilgjengelige, selv om det ikke er drømmejobben. Det er fullt mulig å gjøre en ok jobb likevel. Cella fikk aldri muligheten til å vise om hun kunne dette.

Det kan virke som om arbeidslivet nå ikke lenger bare kan kreve at du gjør det du skal, men også kan stille krav til hva du skal tenke og føle omkring jobben. Går vi mot et mer invaderende arbeidsliv?

fra www.lifewithkatie.co.uk
Kilde:
Aftenposten 22.02.15, del 3 Økonomi og karriere, Spalten "Det store bildet": "Nøl ikke med å gi feilansatte sparken", Lucy Kellaway, kommentator i Financial Times.