Informasjonskapsler

Denne siden inneholder informasjonskapsler.

fredag 17. april 2015

Respektløshet som teknikk

Et fenomen som stadig forbauser meg, og skremmer meg litt, er når jeg hører folk lovprise intervensjoner fra terapeuter eller andre som i første omgang (og fortsatt i mine ører) oppleves som overtramp eller krenkelser. Ingvard Wilhelmsen, lege og kognitiv terapeut med hypokondri som spesialfelt, kom ut med en bok i 2011 som heter "Det er ikke mer synd på deg enn andre". Dette er en setning Wilhelmsen har sagt til en pasient som hadde opplevd mye vondt i livet. Hun ble veldig krenket av dette, men har siden sendt ham en mail hvor hun fortalte at dette ble et vendepunkt for henne. Hun tok et oppgjør med egne holdninger og har i dag kommet seg ut av store psykiske problemer. Jeg har også hørt om verre uttalelser og atferd som folk opplever har ført noe godt med seg, men er usikker på om det er ok å gjengi det på nettet.

I dialektisk atferdsterapi har de noe som kalles for "respektløshetsstrategier" (Kåver og Nilsonne, 2005). Disse brukes for å rykke pasienten ut av en statisk tilstand. "Terapeuten er litt respektløs og våger å benytte humor grensende til ironi, si uventede ting, ikke være enig når pasienten forventer det, være ulogisk og ufornuftig på grensen til dumdristig, ja kort sagt overraske pasienten på en slik måte at hun må "trekke pusten" og stanse opp i et tanke- eller handlingsmønster som har kjørt seg fast.

Jeg avviser ikke at slikt kan virke i visse tilfeller. Jeg er imidlertid veldig skeptisk til å opphøye det til en terapeutisk teknikk. Det blir litt mye "målet helliger middelet"-tankegang. Og hvem sitt mål er det snakk om hvis man må ty til slike metoder? Er det fortsatt pasientens?  Hvis man skal overraske eller overumple pasienten er man liksom ikke lenger et team. Da setter man sitt eget syn på hva som er best for vedkommende mange hakk over personens eget syn, noe jeg er veldig skeptisk til. Kan dette være autonomifremmende?

Hvor går grensen mellom terapi og manipulasjon? Manipulasjon defineres ihht. The Free Online Dictionary by Farlex som å tildekket påvirke andre, lure. Jeg har hørt kollegaer si at terapi er en form for manipulasjon. Jeg er ikke enig, ihvertfall ikke alle terapiformer. Men noen terapiformer har nok elementer av manipulasjon i seg. Jeg finner slike elementer betenkelige. En tidligere kollega av meg sa at psykiatri i bunn og grunn er oppdragelse av voksne. For meg hørtes dette veldig nedlatende ut, som om man behandler voksne som barn. Men det kan virke som om mange voksne har en lengsel etter å bli oppdratt, "å bli satt litt på plass".  Dette er nokså fremmed for meg, jeg synes det er vanskelig å forstå. Er det en slags autoritetslengsel?  Eller er det en form for masochisme? Eller bare et ønske om å bli røsket litt ut av det de er i? Jeg er redd det for veldig mange bare ville blitt en støtte til deres indre "Styggen på ryggen".

Innspill? 



 Kilder:
 - Kåver, A., Nilsonne, Å. (2005). Dialektisk atferdsterapi ved emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse.  Oslo: Gyldendal Akademisk.
- Wilhelmsen, I. (2014). Foredrag 28.11.14. Konge i eget liv.
 

2 kommentarer:

  1. Deler skepsisen. Og i verste fall kan slike teknikker virke retraumatiserende.



    SvarSlett
  2. Jeg må si jeg har denne Wilhelmsen litt i vrangstrupen, sjøl om flere av kollegene mine ikke skjønner hva jeg har imot ham og hans tilnærming. Jeg har riktignok ikke lest mye av ham, men det jeg har lest og hørt av/om ham gir meg en følelse av kulde og manglende empati. At han rett og slett ikke har forstått hva det dreier seg om. Jeg tenker at en som kan sette seg inn i klientens situasjon ikke ville kunne si slike ting. Men kanskje jeg tar feil.

    Jeg har også møtt, og hørt om, personer som ønsker å bli møtt på en autoritær og bestemt måte når man lider psykisk. Kanskje handler det om usikkerhet og hjelpeløshet og et ønske om noe sikkert å støtte seg til. Jeg kan kanskje kjenne det litt igjen fra egen erfaring - et ønske om at noen tar styringa når man ikke veit hvor man skal gjøre av seg. Jeg trur imidlertid at det å ta styringa over et annet menneske, sjøl når dette mennesket ønsker det, er noe som bør brukes ytterst varsomt. På lang sikt kan jeg ikke se hvordan en slik tilnærming skal kunne bidra til autonomi og til å få tillit til seg sjøl og sine vurderinger.

    SvarSlett