Informasjonskapsler

Denne siden inneholder informasjonskapsler.

fredag 1. mai 2015

I anledning 1. mai: Ansvar i spennet mellom fag og myndighetskrav

Weber og Gans (2003) skriver om gruppeterapeuter: "Some group leaders proceed on the erroneous notion that their job is to keep their group members alive. This misguided idea can be problematic or even disastrous when one or more of their group members become suicidal. Consumed with trying to keep such members alive, as opposed to safe, these leaders begin to feel overly responsible for and burdened by that responsibility. (Of course, if the patient is deemed iminently dangerous, it is ultimately the group leader`s responsibility to decide to hospitalize the patient and dispatch that duty.) Frightened and powerless, but out of touch with these feelings, these leaders may become angry with the suicidal patient who is draining their energy and "ruining" their group...."

Hva er egentlig vårt ansvar? Hva innebærer å holde pasienten trygg? I drøfting med kollegaer kom det opp en forståelse av at vårt ansvar er å holde pasienten trygg i terapisituasjonen, tilby et rom for å jobbe med ting og håndtere det som kommer opp der.

Men er myndighetene fornøyd med det da?

Utdrag fra Nasjonale retningslinjer for forebygging av selvmord i psykisk helsevern:
  • "Alle pasienter som kommer i kontakt med psykisk helsevern bør kartlegges for selvmordsrisiko. Pasienter bør spørres om de har eller har hatt selvmordstanker eller selvmordsplaner og om de noen gang har gjort selvmordsforsøk. Kartlegging bør gjøres ved kontaktetablering og bør dokumenteres (A3). 
  • Kartlegging av selvmordsrisiko må foretas av helsepersonell med tilstrekkelig kompetanse.
  • For pasienter som svarer positivt på noen av kartleggingsspørsmålene, bør det foretas en grundig og systematisk vurdering av selvmordsrisiko. Vurderingen bør gjentas ved endringer i pasientens tilstand, behand­lingsopplegg eller livssituasjon (A3).
  • Vurdering av selvmordsrisiko og beslutning om evt. iverksettelse av behandlings­ eller beskyttelsestiltak i denne forbindelse må foretas av kompetent helsepersonell, som har fått nødvendig opplæring. ..."
 Myndigheten forventer sannsynligvis at vi inntar en mer proaktiv rolle enn hva Weber og Gans anbefaler. Vi skal ikke bare gripe inn ved åpenbar fare, vi skal aktivt undersøke og forebygge. Hvis en pasient tar livet sitt, skal vi fylle ut en avviksmelding slik at Helsetilsynet kan undersøke om vi har gjort noe galt. Meldingen skal inneholde en rekke momenter som skal ha vært undersøkt, og til slutt: "Hendelsen bør alltid beklages." Betyr det at man skal påta seg skyld?
Er det rart vi får ideer om at jobben vår er å holde pasienten i live? 
Og enda viktigere, er det mulig å leve opp til myndighetenes forventninger over tid, samtidig som man gir god behandling og ikke blir utbrent?
Mange fagfolk sier de må distansere seg ganske mye fra myndighetens forventninger for å fungere godt som klinikere. Og dette er heller ikke direkte lovstridig. Fra "Om nasjonale retningslinjer", helsedirektoratet.no:
"Normerende rolle og rettslige statusAnbefalinger gitt i nasjonale faglige retningslinjer er ikke rettslig bindende, men normerende og retningsgivende ved å peke på ønskede og anbefalte handlingsvalg. Individuelle vurderinger skal imidlertid alltid gjøres i forbindelse med hvert handlingsvalg.
I situasjoner der helsepersonell velger løsninger som i vesentlig grad avviker fra gitte anbefalinger, bør dette dokumenteres. En bør også være forberedt på å begrunne sine valg i eventuelle klagesaker eller ved tilsyn.
Helsetjenestens eiere og ledelse har ansvar for tilrettelegging av virksomheten slik at anbefalinger gitt i nasjonale faglige retningslinjer kan følges."

Vi kan altså avvike fra retningslinjene, men må da være forberedt på å forsvare oss, noe jeg ikke akkurat synes letter ansvarsfølelsen så veldig.... Men mange får til å i større grad se bort fra dette.

Hvis Weber og Gans har rett, hvis det er veldig vanskelig å kombinere ansvar for å holde andre i live med god behandling, vil vi etterhvert få et helsevesen hvor en god del behandlere distanserer seg fra myndighetenes forventninger, en god del behandlere utagerer på pasientene, og en god del behandlere blir utbrent. Det er neppe dette myndighetene ønsket å oppnå. 
Når det skjer en alvorlig hendelse, som for eksempel trikkedrapet i 2004, kommer det ofte nye regler og rutiner som skal forebygge at slikt gjentar seg. Slikt kan ta av. Det finnes et vippepunkt hvor sikkerhetstiltakene kaster ut babyen med badevannet. Jeg tror det er på tide å snu pendelen, og håper dette innlegget kan være et bidrag.

Fra www.not-your-average-mom.com

Kilder:
-Helsedirektoratet: www.helsedirektoratet.no, Publikasjoner, Retningslinjer 
-Weber, R. L., Gans, J. S. (2003). The Group Therapist`s Shame: A Much Undiscussed Topic. International Journal of Group Psychotherapy 53, 4, 395-415.


Relaterte innlegg